Stykkgodsbefraktning, det at et skip, typisk et skip i linjefart, på reisen medtar gods for en rekke selvstendige avsendere. Avtaler om slik transport er regulert i sjøloven av 24. juni 1994 kap. 13. Partene omtales her som sender og transportør og avtalen nedfelles i et transportdokument, i utenriksfart som regel et konnossement, i norsk kystfart et sjøfraktbrev.

Kap. 13 inneholder en rekke regler om partenes plikter i forbindelse med levering av godset til transport, om den frakt som skal betales, om utførselen av transporten og om levering av godset på bestemmelsesstedet. Tyngdepunktet i kapittelet utgjøres imidlertid av reglene om transportørens ansvar for skade på og tap av det transporterte gods og reglene om konnossementer. Ansvarsreglene er basert på Haag-Visby-reglene; dessuten er hensyn tatt til Hamburg-reglene så langt dette er forenlig med Haag-Visby-reglene. Reglene kan ikke gyldig fravikes til skade for senderen (lasteieren); transportøren kan derimot påta seg større ansvar enn det som følger av loven. Reglene, eller de tilsvarende regler i dansk, finsk eller svensk rett, gjelder for all sjøtransport innenfor eller mellom disse nordiske stater, og for annen sjøtransport som har en nærmere angitt tilknytning til en stat som er bundet av Haag-Visby-reglene (se konnossement).

Kapittelet gjelder ikke for certepartier, dvs. avtaler om hel- eller delbefraktning av skip, for så vidt gjelder forholdet mellom certepartipartene. Men blir konnossementer utstedt under et certeparti overdratt til tredjemann, skal forholdet mellom transportøren (bortfrakteren) og innehaveren av konnossementet bedømmes etter reglene for stykkgodstransport.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.