Strekkfastheten til et metall er den største nominelle spenningen en prøvestav av metallet tåler før staven ryker. Strekkfastheten bestemmes i strekkforsøket som forholdet mellom den maksimale lasten prøvestaven utsettes for før den ryker, dividert med prøvestavens opprinnelige tverrsnitt.
Tidligere var det vanlig å dimensjonere styrkepåkjente deler av konstruksjonsstål på strekkfasthet. En regnet da ut spenningen i delen og kontrollerte at den lå under strekkfastheten, redusert med en sikkerhetsfaktor. I tidligere standarder for konstruksjonsstål ble 1/10 av strekkfastheten oppgitt. Et konstruksjonsstål med strekkfasthet 370 MPa, ble gitt betegnelsen ST37.
I dag blir styrkeberegninger basert på flytegrensen, som er den største spenningen en prøvestav tåler før den blir varig deformert. Konstruksjonsstål som før het ST37, heter i dag S235. Den garanterte flytegrensen til stålet er 235 MPa.
Strekkfasthet har fortsatt relevans for deler av metall der strekkfastheten er nær flytegrensen. Et eksempel er pianostrenger og gitarstrenger. De kan være laget av stål som ryker uten at de blir nevneverdig deformert. Slike metaller betegnes som sprø.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.