Strafferettslig bevisbyrde er kravet til bevisenes kvalitet og styrke for å dømme noen til straff.

Straff er den mest alvorlige sanksjonen samfunnet kan dømme noen til for brudd på lovbestemte normer for oppførsel. De viktigste slike normene er samlet i straffeloven, men også en rekke andre lover har en straffetrussel dersom loven brytes. Straff er samfunnets reaksjon overfor dem man er helt sikre på at har brutt loven.

For å være sikker på at ingen dømmes til straff uten at det foreligger sikre bevis for at vedkommende er skyldig, opererer domstolene med en egen og streng strafferettslig bevisbyrde.

Bevisføring og bevisvurdering

I en sivil rettstvist er hovedregelen at dommeren skal dømme i favør av det bevisresultatet vedkommende finner mest sannsynlig. Dersom man hadde lagt det samme til grunn i strafferetten, ville mange uskyldige personer ha sittet fengslet. I en straffesak kreves derfor bevis som gjør at en dommer kan anse det hevet over enhver rimelig tvil at vedkommende er skyldig. Greier ikke påtalemyndigheten å føre bevis for dette, er vedkommende uskyldig og skal frifinnes. Den tiltalte har ingen plikt til å føre bevis for sin uskyld, og unnlatelsen av å gjøre dette kan aldri bli brukt mot den tiltalte som et bevis for skyld.

Bevisvurdering er ikke matematikk, og det er i utgangspunktet fri bevisføring for domstolene fra sakens parter, samtidig som retten har både en adgang og en plikt til å innhente supplerende bevismateriale der dette er naturlig. Overbevisningen en dommer skal ha, er at vedkommende skal være sikker på at ingen annen praktisk mulighet foreligger enn at den tiltalte er skyldig før det kan avsies fellende dom. Dette kravet gjelder både for fagdommeren og for meddommerne, og er grunnleggende i strafferettspleien.

Både den europeiske menneskerettskonvensjonen, Grunnloven og straffelovgivningen har innebygget en rekke mekanismer som skal sikre at ingen uskyldige dømmes. Den anklagede skal derfor ha enhver fordel av tvilen som måtte foreligge om hva som har skjedd.

Den strafferettslige bevisbyrde gjelder for alle sider av faktum. Både om en handling er begått, om det er utvist nødvendig skyld og om vedkommende er strafferettslig tilregnelig. Den gjelder også for spørsmålet om omfanget av et lovbrudd (for eksempel hvor mye narkotika en tiltalt person har innført til Norge) og hvilken rolle vedkommende har hatt. Hvis dette har betydning for den konkrete straff som skal utmåles, skal det gunstigste alternativ legges til grunn av domstolen.

Uskyldspresumpsjonen

Det heter at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Det er et sterkt uttrykk for hvor alvorlig vi betrakter en uriktig domfellelse. Justismord er selve kroneksemplet på rettslig urett. Det verste man kan gjøre er å dømme noen for noe de ikke har gjort. Samfunnet skal legge til grunn at en person er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og ingen offentlig myndighet har rett til å legge til grunn at noen er skyldige før domstolen har avgjort spørsmålet. Dette kalles også uskyldspresumpsjonen i strafferetten.

Klarhetskravet

Det samme beviskravet gjelder ikke når man skal vurdere hvordan loven skal forstås. Der skal det dommeren anser mest riktig legges til grunn, men slik at ingen kan dømmes dersom loven selv ikke på tilstrekkelig klar måte uttrykker at et forhold rammes av loven. Dette kalles klarhetskravet eller lovskravet i strafferetten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg