strømpebåndsnoker

Slekten omfatter rundt 35 arter, med totallengde mellom 40 og 160 centimeter og gjennomsnittsvekt 100 til 150 gram. Det er stor variasjon mellom artene, men mange har lengdestriper på ryggen («strømpebånd»). Det kan være én stripe eller tre gule eller røde striper med mørke flekker mellom. Enkelte arter har dessuten sterke farger i gult, svart, rødt eller blått.

Strømpebåndsnokene er utbredt over store deler av Nord-Amerika fra Alaska til Costa Rica. I deler av utbredelsesområdet er de trolig de vanligst forekommende slangene.

De forskjellige artene forekommer i mange forskjellige landskapstyper og høydenivåer over havet. Man kan finne dem i skoger og på gressmarker, for eksempel plener, men som regel i nærheten av sumper, elver eller annet åpent vann. Arter i vestlige deler av Amerika synes å være sterkere knyttet til vann enn østlige arter. Individene kan ofte gå i dvale (hibernere) i store grupper, og de kan forflytte seg langt for å oppsøke hiberneringsplassen.

Føden er variabel, men amfibier spiller en viktig rolle. Det samme gjør meitemark, snegler og insekter. Noen arter spiser også små fisk, øgler og små gnagere.

Strømpebåndsnokene parer seg når de kommer ut av hibernering. Hannene kommer ut først, og etter hvert som hunnene kommer fram, blir de omringet av hanner. Det kan av og til danne seg klumper av flere titalls hanner rundt hver enkelt hunn. Etter en graviditet på 2 – 3 måneder føder hunnen 3 til 80 unger. Hunnen er i stand til å lagre levedyktige spermier i kroppen i årevis.

Disse artene regnes som ufarlige til tross for at de produserer små mengder av en svak nervegift. Et bitt kan gi symptomer som minner om et myggstikk: kløe, svie, litt utslett og en liten hevelse. De fleste strømpebåndsnokene er lite aggressive, og noen er populære som hobbydyr. Hvis de føler seg truet, prøver de å unnslippe, gjerne ved å dykke ned i vann. Dersom fluktrutene er avskåret, kveiler de seg sammen og skjuler hodet, eller de kan hogge etter fredsforstyrreren. De er også i stand til å utskille et illeluktende stoff fra kloakkåpningen.

Det hersker stor uenighet om taksonomien til denne slekten, og en mengde forskjellige underarter er beskrevet.

Rødsidet strømpebåndsnok, Thamnophis proximus, er funnet flere ganger i naturen i Sverige etter å ha rømt fra fangenskap. Den har trolig også reprodusert i det fri i Halland, men det synes ikke som om den har etablert noen fast bestand der.

Vanlig strømpebåndsnok, Thamnophis sirtalis, er trolig den mest utbredte slangen i Nord-Amerika.

Thamnophis gigas fra California er den største av strømpebåndsnokene, med en totallengde på inntil 160 centimeter.

• slanger