Glassmanet. Foto: Alexander Vasenin. Lisens: CC BY SA 3.0

. fri

Stormaneter, Scyphozoa, er en klasse i rekken nesledyr. De blir 0,1-2 m i diameter, og det finnes 125 arter på verdensbasis. I Norge er brennmanet og glassmanet vanlige arter. 

Stormaneter. En glassmanets livssyklus er bundet til en veksling mellom en kjønnet generasjon, representert ved den frittsvømmende glassmaneten, og en ukjønnet, fastsittende generasjon. Selve glassmaneten, opptil 40 cm i diameter, har i regelen 4 hesteskoformede og synlige kjønnskjertler. De frittsvømmende larvene fester seg snart til f.eks. en stein, og etter en tid finner vi på samme sted en stabel manetlignende skiver. Når den øverste skiven er blitt ca. 2 mm i tverrmål, river den seg løs, og fortsetter livet som en virkelig glassmanet. Se også generasjonsveksling for flere detaljer på tegningen.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Mange stormaneter har i likhet med småmaneter en generasjonsveksling med en fastsittende polyppgenerasjon, som formerer seg ved knoppskyting og en frittsvømmende generasjon som meduse eller manet, som forplanter seg ved kjønnsceller.

Hos stormaneter spiller manetformen en helt dominerende rolle, og polyppgenerasjonen er ikke sjelden undertrykt slik at manetens kjønnsceller utvikler seg direkte til maneter.

Polyppen hos stormaneter, kalles en scyphistoma, og viser en noe høyere organisasjon enn polyppen hos småmanter (Hydrozoa). Den har fire indre lengdefolder i veggen. Medusene dannes ved en strobilasjon: polyppens øverste del blir ved ringformede innsnøringer delt i en stabel skiver og ser ut som en tallerkenstabel. Skivene omdanner seg til små, åttelappede meduser, såkalte ephyraer, som river seg løs etter hvert og svømmer av sted og utvikler seg til kjønnsmodne maneter.

Stormanetene er ofte store, 0,1–2 m brede. Grunnsubstansen (mesoglea) i svømmeskiven er tykk og geléaktig. De skiller seg fra hydromedusene ved å mangle velum og ved å ha en lappet rand. Det enkleste og mest typiske tilfelle er at skiven har 8 randlapper som bærer eiendommelige sanseorganer (randlegemer) i dype innskjæringer.

Sanseorganene er omdannede tentakler og har ved siden av tallrike nerveelementer et likevektsorgan, en kjemisk flimmergruve, og oftest også et primitivt lysoppfattende organ. Mellom sanselegemene har randen vanligvis enkle tentakler som også sitter i innbuktninger, og som hos den arktiske brennmaneten kan bli opptil 40 m lange. Undersiden av skiven eller klokka er utstyrt med et kraftig lag ringmuskulatur som står i svømmingens tjeneste.

Munnåpningen er firkantet med hjørnene oftest trukket ut til lange, krusete munnarmer som henger ned under skiven. Magen står i åpen forbindelse med fire radiale magesekker (gastralsekker), hvis epitel danner en krans av meget bevegelige, fine tråder, gastralfilamentene, de egentlige fordøyelsesorganer. Fra magesekkene går det ut radialkanaler, som vanligvis grener seg og ikke sjelden danner et innviklet nettverk. Kjønnscellene dannes i krusete bånd i magesekken.

Stormanetene er særkjønnede, og eggenes første utvikling foregår i gastrovaskularsystemet. Det befruktede egget utvikler seg til larver, som nyklekte fester seg til folder i munnarmene hos moren. Senere svømmer planulalarver ut i vannet og fester seg på steiner, alger og annet. Her danner de et fastsittende polyppstadium, en såkalt scyphistoma, og kroppen deler seg i skiver ved ukjønnet formering. Dette kalles en strobila, og ser ut som en stabel tallerkner (men er kun noen mm høyt), og etter overvintring gir det opphav til 12–14 små maneter (ephyra-stadiet). De voksne dyrene dør i løpet av vinteren.

Stormanetene omfatter ca. 125 arter på verdensbasis, og deles i to ordener, skivemaneter og lungemaneter.

Skivemaneter (Semaeostomeae) har fire lange, krusete munnarmer og vid munnåpning, men ingen ringfure på skiven. Hit hører brennmaneter med lange, tynne fangtråder som «brenner», og glassmanet med korte fangtråder. De er våre vanligste arter. Dypvannsmaneten Periphylla periphylla er en sjelden art i norske farvann, men kan forekomme i fjordene og ned til 1500 m i Atlanterhavet

Lungemaneter (Rhizostomeae) mangler en sentral munn. Munnarmenes folder har vokst sammen så det er blitt et utall små åpninger eller bimunner. Rhizostoma octopus lever i Nordsjøen, men de fleste artene hører hjemme i varmere hav.

Tidligere ble kubemaneter, begermaneter og ringmaneter regnet tilhørende klasse stormaneter, men betraktes nå å tilhøre egne klasser.

  • Hågvar, E. B. 2010. Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo
  • Pechenik, J. A. 2010. Biology of the invertebrates. 6th Edition. 606 sider.McGraw-Hill, International Edition.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.