Ku

Ku av norsk rødt fe (NRF). NRF er en såkalt kombinasjonsrase der det legges vekt på både kjøtt- og melkeproduksjon i avlsarbeidet.

Ku
Av .

Storfe er husdyr som i dagligtale omtales som ku og okse, og som holdes for produksjon av melk og kjøtt, i tillegg til skinn (lær). Storfe har også blitt brukt til å trekke plog, kjerrer og lignende. Ordet brukes om artene tamfe (bos taurus) og zebufe (bos indicus), som begge tilhører okseslekta.

Storfeet i vår del av verden er tamfe og stammer antakelig fra den utdødde arten urokse. Zebufeet holdes vesentlig i tropiske og subtropiske strøk, der vann, klima og fôrressurser er begrensede faktorer.

Tamfeet inndeles etter produksjonsform i melkeraser og kjøttferaser. Melkerasene holdes for melkeproduksjon, der kalven tas fra mor innen noen dager etter fødsel, mens kjøttferasene holdes som ammekyr og normalt går med kalven i et halvt år før de avvennes. Produktet fra kjøttferasene er derfor kun storfekjøtt, men melkerasene melkes i omtrent 300 dager før de har en hvileperiode fram til neste kalving. Kjøtt er et biprodukt i melkeproduksjonen. Noen raser kalles kombinasjonsraser fordi både kjøtt og melk blir vektlagt i avlsarbeidet.

Kalv, kvige, ku og okse

Storferasen aberdeen angus. Dette er en av flere utenlandske kjøttferaser som er blitt vanlige i Norge i senere år.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Avkommet til storfe kalles kalv (oksekalv eller kukalv) fra fødsel til kjønnsmodenhet. Kvige er hunndyret fra ettårsalder og frem til første kalving, enkelte steder brukt frem til andre kalving. Ku er hunndyr som har hatt kalv. Sinku er ei melkeku som har sluttet å produsere melk før neste fødsel. Et kjønnsmodent hanndyr kalles okse eller stut. Seminokse er en avlsokse som brukes i kunstig inseminasjon (KS, engelsk AI).

Livsløp og vekst

Drektighets- eller fostertiden er vanligvis 265 til 295 døgn, og kua får som regel én kalv ved hver fødsel. Kalven veier mellom 35 og 47 kg ved fødsel,. Oksekalvene er normalt 2–3 kg tyngre enn kvigekalvene, og de største kjøttferasene er tyngre enn norsk rødt fe (NRF), som igjen er noen kg tyngre enn de gamle norske rasene.

Voksne kyr av NRF-rasen veier mellom 550 og 650 kg, og en okse kan veie opp til 1300 kg. De tyngste kjøttferasene kan veie 200 kg mer, de gamle norske rasene 200 kg mindre enn NRF.

Produksjon

Storfe
Storfe: Bonde Leif Ove Sørby med kuene i fjøset. Her drives kombinert melke- og kjøttproduksjon. Vestfossen, 12. juli 2017.
Storfe
Av /NTB scanpix.

Det er store raseforskjeller i melkeproduksjon per år. Ei NRF-ku melker i gjennomsnitt 8200 kg i året (2021), de gamle norske rasene rundt halvparten, og holsteinrasen melker opp mot 12–15 tusen kg per år, med store forskjeller mellom land, fôringssystem og omfang av beiter.

Unge okser til kjøttproduksjon slaktes i Norge ved 16 til 18 måneders alder, da er slaktevekta mellom 300 og 400 kg (ca.48 prosent av levendevekta). Fram til 200 dagers alder vokser de ca. 1200 g per dag. De tyngre kjøttferasene har den største tilveksten.

Fôr og fordøyelse

Storfe er drøvtyggere. Kua har fire mager. Det gjør den i stand til effektiv utnyttelse av fôret ved å tygge drøv, det vil si å tygge maten om igjen etter å ha gulpet det opp. Ammekyr i Norge får ca. 95 prosent av fôrbehovet sitt dekket fra norskprodusert fôr (beite, høsta gress eller norskprodusert kraftfôr), melkekua ca. 80 prosent. Resten av fôret kommer fra importert kraftfôr, vesentlig soya.

Historikk

Zebu
Zebu (tropisk fe) på Madagaskar.
Zebu
Av /Shutterstock.
Longhorn

Okse av den særpregede rasen longhorn fra Texas i USA.

Longhorn
Av /Shutterstock.

Temming av storfe skjedde først for litt mer enn 10 000 år siden i området mellom dagens Tyrkia og Syria, men temming har også skjedd senere i andre kulturer. Tamfeet var det som først ble temmet, mens zebufe antas å blit temmet et par tuesen år senere. Zebufeet er evolusjonsmessig tilpasset tropiske og subtropiske områder, har utviklet hetetoleranse og er motstandsdyktig mot enkelte tropiske husdyrsykdommer.

Det europeiske tamfeet er mer tilpasset klimasoner der grasproduksjon og næringsrike beiter er framtredende, og der deres potensiale for melke- og kjøttproduksjon kan utnyttes. I en del subtropiske soner er krysninger mellom zebu og tamfe utviklet som egne raser. Det antas at en del raser i sin utvikling kan ha fått innkrysning fra uroksen, altså det ville storfeet, på et senere tidspunkt enn de tidlige temmingssentra i verden.

Tamfeet var først langhornet, men korthornede og kollete typer oppsto etter hvert, og allerede i romertiden fantes de ulike typene i Europa. I yngre steinalder var storfeet vanlig utbredt i hele Europa og Asia. Særlig i land der storfeet måtte holdes i hus om vinteren utviklet det seg kollede raser, slik som i Norden. Tamfeet ble også mindre i størrelse fordi store dyr var vanskeligere å holde gjennom vintersesonger, særlig der de måtte holdes innendørs. Når dagens storferaser øker i størrelse, er det fordi de avles for produksjonsresultater.

De eldste funnene av tamfe i Norge er fra Fana, fra rundt 1500 år fvt. Storfeet ble den gang holdt for både brensel (fra gjødsla), trekkraft, melk og kjøtt. Feholdet var viktig både økonomisk og ernæringsmessig allerede fra folkevandringstida og i vikingtida. Fe var også en viktig form for formue og var verdimål ved varebytte og handel. Vinterfôret var ofte minimumsfaktor for storfeholdet helt fram til 1900-tallet.

Raser

Telemarkfe
Telemarksfe er Norges eldste storferase.
Telemarkfe
Av /NIBIO.
Vestlandsk fjordfe
Vestlandsk fjordfe
Av /NIBIO.

Det er rapportert over tusen storferaser i verden, men mange er bare nasjonale varianter av samme rase, så mer korrekt defineres omtrent 130 raser, der Europa til sammen har omtrent 50 av disse rasene. Rasebegrepet bygger i stor utstrekning på historie, men farge, avtegn og behorning har vært med å bestemme en rase. I dag er det i tillegg økonomisk viktige egenskaper som tilvekst, størrelse, melkemengde, fruktbarhet og produktkvalitet som skiller raser fra hverandre. Noen raser er veldig stedegne, andre har spredt seg til hele verden, selv om rasenavnet kan være knyttet til en region eller land.

I Storbritannia er det siden midten av 1700-tallet dannet en rekke raser som har fått stor betydning internasjonalt. Hereford-feet er et hardført kjøttfe som har fått stor utbredelse i hele verden. Fra Skottland stammer kjøttrasen aberdeen angus, som også er utbredt i hele verden, mens melkerasen ayrshire har fått stor betydning som melkerase både i reinavl og som innkrysning i andre røde melkeraser. I Norge har ayrshirefeet hatt innflytelse på norsk rødt fe. Jerseyfeet, et typisk melkefe som er særlig kjent for sin fete melk, stammer fra øya Jersey i Den engelske kanal.

De franske kjøttferasene charolais og limousin er omfattet med stor interesse i mange land. Fra nordre del av Tyskland og Nederland stammer det holstein-frisiske feet, som fra USA og Canada er utviklet til verdens fremste melkerase, spredt over hele verden under navnet holsteinfe. Simmentalfeet fra Sveits har sin største utbredelse i Sveits og Østerrike, men etter hvert også i resten av verden. Rasen avles nå i to retninger, en kjøttfe- og en melketype.

Dansk holstein (tidligere Sortbroget dansk melkefe, SDM), er den mest utbredte danske rasen, og den bygger på det jyske fe med sterke innslag av importerte dyr. Rødt dansk melkefe (RDM) er en annen dansk rase som nå er en del av Viking rød. Svensk låglandsboskap (SLB) kalles nå svensk holstein. Svensk röd och vit boskap (SRB) er særlig bygd opp på grunnlag av ayrshirefe, men er også påvirket av korthorn. Rasen har hatt stor betydning for norsk rødt fe (NRF). De røde rasene i Sverige, Danmark og Finland avles nå som en populasjon, med rasenavnet Viking Rød. Det utveksles også genetisk materiale med norsk rødt fe.

I Norge ble de rundt 25 rasene som fantes ved begynnelsen av 1900-tallet, slått sammen til norsk rødt fe (NRF). Bare jerseyfe, telemarksfe og sidet trønderfe og nordlandsfe ble opprettholdt parallelt med NRF. Avlsfilosofien for NRF-avlen har vært å hente genmateriale der det passer det norske avlsmålet, også på tvers av rasegrensene, for å avle ei ku mest mulig tilpasset norske melkeprodusenters behov. Det legges stor vekt på helse og fruktbarhet i tilleg til melkeproduksjonen.

Restene av de gamle rasene dølafe, østlandsk rødkolle, vestlandsk rødkolle og vestlandsk fjordfe er nå reddet fra utryddelse gjennom bevaringtiltak av avlsfaglig og økonomisk art. Disse rasene har nå økt oppslutning, ikke minst som ammekyr, på grunn av sine beiteegenskaper, men også for sine kjøtt- og melkekvalitetsegenskaper.

Kjøttferasene har stort sett blitt importert til Norge etter andre verdenskrig. Ammekua produserer en kalv i året, og melker kun til kalvens behov. I dag drives det nasjonalt avlsarbeid på rasene aberdeen angus, hereford, charolais, limousin og simmental. Det finnes mange flere kjøttferaser i Norge, men med relativt få avlsdyr. Dexter, galloway, skotsk høylandsfe, tiroler grauvieh (gråfe) er noen av disse.

Storfe i verden

Storfe i Argentina
Kjøttfe på beite på pampasen i Argentina.
Storfe i Argentina
Av /Shutterstock.
Holstein
Melkekyr av rasen holstein, som er verdens mest populære melkerase.
Holstein
Av /Shutterstock.

Det er rundt 1000 millioner storfe i verden (FAO, 2022). Hovedproduksjonen er kjøtt og melk. Det produseres rundt 72 millioner tonn storfekjøtt og 544 millioner tonn melk i året (FAO, 2020). Melkemarkedet er internasjonalt sterkt regulert, de fleste land ønsker å verne egen melkeproduksjon. Norge har for eksempel kvoter for melkeproduksjon for hver enkelt produsent, og importtoll på melk og melkeprodukter.

Det internasjonale avlsarbeidet, med salg og kjøp av sæd og embryo, har ført til at de beste seminoksene kan brukes i stort omfang i hele verden. Dette fører til økt slektskap og likhet innen en del raser, ikke bare innen et land, men i verdenssammenheng.

Tre eksempler:

  • Verdens mest populære melkerase, holstein, er spredt til mer enn 150 land i verden. I USA, med sine ni millioner melkekyr, kan 99 prosent av populasjonen spores tilbake til to okser født på 1960-tallet. Enkeltokser i holstein-avlen er brukt i ekstremt stort omfang. Én okse, født på 1960-tallet, har 16 000 døtre, 500 000 datterdøtre og to millioner datterdatterdøtre. Han ble funnet å føre videre (være bærer av) et gen som i dobbelt dose førte til spontanabort hos hunndyra, med rundt en halv million spontanaborter som resultat på verdensbasis. I dag finnes en rekke gentester for å avdekke slike defekter.
  • Jerseyrasen er verdens nest mest spredte rase av melkefe, og finnes i over 80 land. Av kjøttferasene er det charolais som er spredt til flest land, rundt 70.
  • Norge er nettoeksportør av storfesæd. En norsk NRF-okse, populær på eksportmarkedet, kan ha over 200 000 døtre rundt i verden.

Storfe i Norge

Storfe
Storfe på beite i Rogaland.
Storfe
Av /Shutterstock.

De første fullstendige storfetellingene er fra 1835, da det var 644 000 storfe i Norge. Bestanden økte videre mot 1900-tallet, ikke minst på grunn av økt betydning av storfeet. Mange dyr ble importert, flest fra Sverige, men også fra Holland og Storbritannia.

I perioden 1949–1969 gikk dyretallet tilbake fra 1,22 millioner til 973 400 dyr. Tilbakegangen har fortsatt. I 2004 var storfebestanden 937 000 dyr, derav 279 000 melkekyr.

I 2022 var det totalt 897 000 storfe, derav 211 000 melkekyr og 112 000 ammekyr, i Norge. I perioden 2013–2022 ble antall melkekyr redusert med 12 prosent, mens antall ammekyr økte med 61 prosent.

Melkeproduksjonen, der Norge produserer omlag 700 000 kg i året, foregår nå med 60 prosent i løsdriftsfjøs og 40 prosent i båsfjøs, den sistnevnte driftsformen skal utfases over en 10–12-årsperiode. I 2021 var ca. 70 prosent av besetningene med i kukontrollen (4 700 av 6 900 besetninger), med 90 prosent av kyrne er med i kukontroll (192 000 av 213 tusen kyr). En gjennomsnittlig melkebesetning var i 2021 på 31 kyr og stadig økende. Den årlige melkeytelsen per ku i kukontrollen økte fra 3 124 kilo i 1955 til 8 191 kilo i 2021. De mestproduserende NRF-kyrne gir over 12 000 kilo melk per år. Økningen i avkastning har vært særlig tydelig etter hvert som kunstig sædoverføring, nye beregningsmetoder for avlsverdi og genomisk seleksjon (se artikkelen om avl) er blitt tatt i bruk. Salg av melkekvoter mellom bruk er et landbrukspolitisk virkemiddel. Da eksportstøtte til ost falt bort, ble det behov for å redusere melkeproduksjonen ytterligere. Tidligere gikk ca. 100 000 tonn melk til eksport for å produsere Jarlsbergost i utlandet.

Det slaktes i overkant av 300 000 storfe i Norge per år (2021), de fleste i Innlandet, Rogaland og Trøndelag. Produksjonen av storfekjøtt var i 2021 ca. 87 800 tonn. Det er en liten nettoimport av storfekjøtt til Norge (21 700 tonn i 2021, en økning siden 2018. Det er rundt 6 000 ammekubesetninger i Norge i 2021. En gjennomsnittlig ammekubesetning har 22 ammekyr.

Norsk storfeavl

Okse
Tapping av oksesæd på Genos avlsstasjon for norsk rødt fe på Store Ree i Stange.
Okse
Av .

Dagens norske avlsarbeid i NRF-rasen drives av GENO som ansvarlig avlsorganisasjon. Avlsarbeidet har som mål å bedre de økonomisk viktige egenskapene for norsk produksjon. Helseegenskaper og fruktbarhet er viktige egenskaper i avlen i tillegg til melk og kjøtt. Til sammen er det rundt 20 delegenskaper i avlsmålet. NRF eksporteres nå til en rekke land som etterspør den norske rasens helse og fruktbarhet. Det importeres regelmessig sæd fra «Viking red», en sammenslått avlspopulasjon de røde rasene i Danmark, Finland og Sverige.

Kjøttfeavlen drives av TYR (Norges kjøttfeavlslag). Av kjøttferaser er aberdeen angus, charolais, hereford, limousin og simmental etablert i Norge med eget avlsarbeid. I tillegg finnes et titalls andre kjøttferaser importert de siste tiårene. Totalt registeres det storfeslakt fra over 30 raser (2021), de fleste med et lite antall slakt. Av de 112 000 ammekyrne er 77 prosent med i storfekjøttkontrollen (2021), av disse er ca. 25 prosent rasekryssinger. Charolais har flest ammekyr registrert, deretter følger kryssingsdyr og deretter Limousin.

Folketro

I gamle dager tok folk varsler av hvordan feet oppførte seg. Man mente at det varslet dødsfall hvis kyrne rautet og brølte mye, eller hvis feet ble utsatt for en ulykke – men hvis alt feet lå på samme siden om morgenen, varslet det lykke. Hang det gresstrå i munnen på storfeet, eller ville kyrne ikke drikke, varslet det regn og uvær. Hvis kua slikket båsen sin, spådde det godvær. Kua ble regnet for synsk, den kunne se huldrefolk og voren (en slags skytsånd, fylgje).

Folk brukte mange steder ku-urin eller kalvekjøtt mot vorter. Et horn som var slått av storfe i levende live, var råd mot kikhoste. Kalvehjertet måtte ikke spises, for da ville man bli redd av seg.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Berge, S. 1960. Forelesninger i storfeavl, Landbruksbokhandelen/Universitetsforlaget, Vollebekk-Oslo 1960. 159 s. Kap. 3c. Trekk av storfeets historie i Norge.
  • Lenstra og Felius: Genetic aspects of domestication. Kapittel 2 i «The Genetics of cattle», 2. edition 2014. Ed. Garrick og Ruvinsky. 640 pp. ISBN-13: 978-1780642215
  • Buchanan og Lenstra: Breeds of cattle. Kapittel 3 i «The Genetics of cattle», 2. edition 2014. Ed. Garrick og Ruvinsky. 640 pp. ISBN-13: 978-1780642215

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg