stil (språklig)

En grov måte å dele inn stil på, er å skille mellom muntlig og skriftlig stil, basert på at talespråket brukes mer i private sammenhenger til å ta opp hverdagslige emner, mens skriftspråk ofte brukes i institusjonelle situasjoner og til å formidle faglige emner. Men det er stor variasjon også innenfor tale og skrift. Man kan for eksempel bruke et spontant, personlig skriftspråk i sosiale medier eller et formelt talespråk i rettssalen. Det kan derfor være mer hensiktsmessig å beskrive stil ut fra et sett med skalaer, slik som formell versus uformell stil, teknisk versus hverdagslig stil og personlig versus nøytral stil.

Noen eksempler på språklige markører som kan signalisere ulike grader av formalitet, er formuleringen av vurderinger (innmari dumt versus svært beklagelig) og plasseringen av eiendomspronomen (min bestilling versus bestillingen min).

• Teknisk stil skiller seg fra en hverdagslig stil blant annet gjennom bruk av blant annet spesialisert fagterminologi (særkullsbarn versus bonusbarn) og bruk av abstrakte kategorier (kjøretøy versus bil). Teknisk stil gjør også mer bruk av passive formuleringer og nominaliseringer (iverksettelse versus å sette i verk).
• En personlig stil vil være preget av uttrykk for følelser og engasjement, slik som dramatisering (direkte tale) og sterke evalueringer («vanvittig idiotisk»), mens en mer nøytral stil vil være mer allmenngjørende (det kan innvendes versus jeg vil innvende) og forsiktige formuleringer («kanskje ikke helt gjennomtenkt»).

En stil som kombinerer tekniske og formelle stiltrekk, er den såkalte departementsstilen (også kalt kansellistilen), som særlig forbindes med offentlig forvaltning. Denne stilen har i mange år vært kritisert for å være unødvendig formell og komplisert. Det arbeides derfor aktivt med å forenkle språket i forvaltningen gjennom å lære offentlig ansatte å uttrykke seg enklere og klarere gjennom såkalt klarspråk.

• kommunikasjon