Den britiske forskeren Charles Wheatstone publiserte i 1838 en rapport som beskrev en illusjon han hadde oppdaget. Hvis man tegner to bilder av ett motiv fra litt ulike perspektiver og betrakter hvert bilde med hvert sitt øye, vil hjernen sette bildene sammen til ett tredimensjonalt bilde. Wheatstone brukte speil for å få dette til, men et tiår senere forbedret vitenskapsmannen David Brewster løsningen ved å bruke linser. Han laget en håndholdt enhet som betrakteren kunne holde opp foran øynene, sette inn et kort med stereobilde og dermed ble motivet tredimensjonalt og levende. Fotografiet var nettopp funnet opp, og dermed kunne stereoskopet vise bilder fra virkeligheten, og ikke bare enkle tegninger.
Fotografiet og stereoskopet passet sammen som hånd i hanske, og da Brewsters produkt kom på markedet, eksploderte det i popularitet. The London Stereoscopic Company solgte rimelige stereoskoper; fotografene reiste ut over hele Europa for å ta stereoskopiske bilder og i 1856 tilbød firmaet 10 000 motiver i sin katalog, og i løpet av seks år hadde de vokst til én million. Stereoskopi var rimelig og ble det første virkelige massemediet.
Den amerikanske forfatter og kirurg Oliver Wendell Holmes konstruerte et forenklet stereoskop som kunne produseres svært rimelig, men han tok ikke patent på det – hvilket utløste et skred av fabrikker som lanserte slike produkter.
Stereoskopet var grenseoverskridende, i den forstand at det var like populært innen alle kulturer og alle klasser. Reiser var for dyrt for alle andre enn de helt velstående, så stereoskopi ga den økende middelklassen muligheten for virtuelle reiser til alle verdenshjørner. Vitenskapen tok teknologien i bruk og kunstnere brukte den for inspirasjon; Charlie Chaplin fikk ideen til filmen Gullfeber. På slutten av 1800-tallet gjorde stereografen inntok i klasserommet, men det handlet om mer enn undervisning. Psykologien var ennå ung, og steroskopi var tenkt utviklende for kognisjon og atferd. Den litterære eliten ble skremt av fremveksten av den visuelle kulturen, og akkurat som med VHS og internett, spilte pornografi en viktig rolle for utbredelsen.
Den franske fysikeren og oppfinneren Arthur-Louis Ducos Du Hauron (1837-1920) introduserte det anaglyfe stereoskopiske trykket i 1891. Anaglyfbilder er en teknikk der motivet blir sett på gjennom en brille med to filtre i hver sin farge. Øyet oppfatter kun ett av de to bildene som er kombinert i motivet. Det ene bildet er tatt fra venstre og blir vist med røde farger, mens det andre bildet tatt fra høyre blir vist i blågrønne farger. Brillene har da rødt venstreglass og blått høyreglass slik at det venstre øyet bare ser det venstre bildet og det høyre øyet bare ser det høyre bildet – men resultatet blir at hjernen skaper et samlet bilde med tredimensjonal dybde. Hauron skapte tredimensjonale bilder uten bruk av stereoskopfotografering og la grunnlaget for framtidens 3D-teknikk.
Stereoskop brukes av og til til tolkning av par av vertikale flyfoto. En bruker da helst et speilstereoskop, som benytter speil i tillegg til linser for derved å øke avstanden mellom bildene som er med i en stereomodell.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.