bindingsverk

Rester etter bindingsverkshus fra romertiden er funnet ved Goldberg nær Nördlingen, og i nærheten av Köln i 1856. Fra middelalderen av ble bindingsverk alminnelig byggeskikk over store deler av Vest-Europa til etter 1900, opprinnelig med utfylling av leirklint flettverk laget av vidjer og tynne trestaver. Dette var vanlig overalt i landlig bebyggelse, men fra seinmiddelalderen ble utmuring med teglstein lagt i mørtel etter hvert vanlig i byene. Det var slike utmurte bindingsverk som fant veien til Norge fra Danmark og Tyskland på 1500-tallet. Særlig i Tyskland og Frankrike ble byggemåten etter hvert utviklet fra ren konstruksjon til stadig mer kompliserte og dekorative byggverk.

I Danmark og de tidligere danske områdene sør i Sverige var bindingsverk en vanlig byggemåte i middelalderen. Forløperen var jernalderens langhus med alle bondegårdens funksjoner samlet under ett tak, som regel båret av to rekker jordgravde stolper, slik man også kjenner det fra Norge. Bindingsverkets stolper er ikke jordgravd, men satt direkte på en rekke jordfaste «syldstener», eller på en svill eller «fodrem» liggende på «sylden». I strøk hvor stolpene sto på fundamentsteiner, ble de bundet sammen nederst av «syldstykker» fra stolpe til stolpe.

Etnologen Bjarne Stoklunds skjematiske perpektiv av et typisk landsens bindingsverk fra Øst-Jylland viser konstruksjoner som finnes i store deler av Danmark, med danske betegnelsene på alle deler i konstruksjonen. Bindingen i husets tverretning er grunnelementet i byggesystemet. Den består av to stolper bundet sammen av en «gennemstukket» bjelke, låst på utsiden av en splint. De danner rammene som deler både huset og langveggene i fag. En binding kalles på dansk også et stolpefag. Normal fagbredde mellom bindingene passer til et vindu eller en dør. Bindinger kan legges til eller fjernes, avhengig av arealbehovet.

Tapphullet for tverrbjelken er gjerne et stykke under toppen av stolpen, som fortsetter over loftsgulvet og danner en knevegg i loftsrommet. Dette kalles «styrterummet» og ble ofte ble brukt som kornlager. Selv om stolpene primært tilhører bindingene, inngår de også i rammene som utgjør langveggene huset, de mest iøynefallende faadene. De øvre endene av stolpene er tappet opp i «tagremmene», to langsgående bjelker som holder bindingene sammen i lengderetningen. Tappene er forlenget et stykke opp over tagremmen for å gi fotfeste for sperrene, som er ført ned på veggene i dette punktet. Sperrene er parvis forbundet i mønet med sliss eller sammenblading, og midtveis opp er de forbundet med en hanebjelke.

Danske landsens hus var før 1800 sjelden høyere enn én etasje. Bindingsverket er nær beslektet med byggemåten lavegg som på dansk kalles bulhus. Skjelettet er i prinsippet det samme, men faget mellom bindingene er fylt med «buller», korte stykker av relativt grovt tømmer.

I danske byer var byggeskikken påvirket både av hus på bygdene og av bybindingsverk i Nord-Tyskland. Allerede i middelalderen kunne byhus få to eller flere etasjer. De eldste kan være i samme teknikk som bondehus, men med stolpene forlenget gjennom to etasjer. Etter hvert ble de mer «tyske» med et nytt separat bindingsverk båret på utkragende bjelkeender i etasjeskillet. Ofte fikk fasaden denne løsningen, mens bakveggen beholdt den eldre løsningen med høye gjennomgående stolper.

Et tidlig tilfelle av bindingsverk uten utmuring finnes i Søgne gamle kirke fra rundt 1640. Ellers i Norge fikk utmurt bindingsverk praktisk talt bare innpass i Oslo som følge av Christian 4.s krav i 1624 om murtvang, altså at bygninger skulle bygges i mur eller annet brannsikkert materiale. De første ble antagelig oppført av danske eller tyske tømrere som fulgte hjemlandets byggemåter. Ingen av disse er bevart siden de brant eller ble revet etter hvert. De utenlandske tømrerne fikk hjelp av norske tømrere, som etter hvert selv kunne påta seg oppdrag. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten i Christiania (i dag Oslo). I 1766 var om lag halvparten av byens forhus av bindingsverk.

Eldre bindingsverk i Norge avviker betydelig fra byggemåten i nabolandene på kontinentet. De gamle norske bindingsverkene hadde ofte varierende stolpeavstand og manglet korrespondansen mellom stolper, bjelker og sperrer, som var vanlig i landene hvor bundet bindingsverk dominerte. Norsk bindingsverk var ubundet. Da byggemåten ble innarbeidet i norsk byggeskikk, oppfattet tømrerne det antagelig som én av flere måter å bygge en vegg, og ikke som et tredimensjonalt byggesystem. Det norske kan forstås som et oversettelseslån – byens tømrere oppførte «laftehus i bindingsverk».

Bindingsverk i yttervegger ble forbudt i Christiania ved bygningsloven av 1827, og nesten alle hus forsvant under byfornyelsene i storbyen gjennom 1800- og 1900-tallet. Bindingsverk uten utmuring overlevde i forsteder og landdistrikter og ble etter hvert den dominerende byggemåten for trehus. Da måtte det bli bordkledd på begge sider, og fra slutten av 1800-tallet vindtettet med bygningspapp. Etter 1950 ble hulrom i bindingsverket fylt med mineralull som isolasjon mot varmetap, og grovt tømmer ble avløst av spinklere dimensjoner etter amerikanske forbilder.

Bindingsverk både med og uten utmuring gir dårlig varmeisolasjon. Utover landet ble det etter hvert vanlig med tosidig panelt bindingsverk, hvor mellomrommene i stenderverket sto som hulrom i veggkonstruksjonen og bidro til en viss varmeisolasjon. En variant var utfylling av mellomrommene mellom stenderne med stående veggplank. Dette var en tidlig utgave av reisverk, som så ble utviklet som egen veggtype, og som bindingsverk i upresis dagligtale ofte forveksles med. I bygningsloven av 1924 ble tosidig panelt bindingsverk godkjent i sin alminnelighet, vanligvis utført med stendere i størrelsen 4 × 4 tommer med 1 meter stenderavstand og fire lag panel og fire lag papp, to lag på hver side. Denne konstruksjonen erstattet etter hvert plankelaft og reisverk.

En ny type bindingsverk, først kalt amerikansk bindingsverk eller balloon-frame, seinere kalt lett bindingsverk, med stendere i størrelse 2 × 4 tommer med 60 cm senteravstand, ble tillatt i Norge fra 1941. Dette er i videreutviklet form med varmeisolasjon av mineralull blitt den vanlige typen bindingsverk i dag. Denne veggtypen vant innpass i norsk byggevirksomhet etter at ingeniør Olav Selvaag i 1948 oppførte et prøvehus på Ekeberg i Oslo og senere gjennom utbyggingen av boligfeltene Bestum og Veitvet i Oslo. Ekeberghuset ble bygget som et provisorium, men står fortsatt i dag (2021) og må regnes som det første moderne trehuset i Norge.

• middelalderen
• konstruksjon
• ramverk

• Halvor Vreim (1958). Søgne gamle kirke, Fortidsminneforeningens årbok 1958 ss. 15–32
• Roar Hauglid (1976). Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling, ss. 11, 23–24. Oslo
• Peder Nielsen (1954). Vegger av bindingsverk, ss. 49–57 og 64–74, i boken Husbygging III (redaktører J. Holmgren, 0. Landmark, A. Vesterlid). Oslo
• A. Markestad (1956). Bindingsverk av stål, ss. 91–93; i boken Husbygging IV (redaktører J. Holmgren, 0. Landmark, A. Vesterlid). Oslo
• Tore Drange, Hans Olaf Aanensen og Jon Brænne (1992). Gamle trehus. Historikk, reparasjon og vedlikehold ss. 120–125. Oslo
• Jon Bojer Godal, Steinar Moldal (1994). Beresystem i eldre norske hus, s. 47 og framover. Oslo
• Lars Roede (1999). Grindbygg og bindingsverk, ss. 113–121 i: Helge Schjelderup og Ola Storsletten (red.): Grindbygde hus i Vest-Norge. Oslo
• Helge Schjelderup. Bindingsverk i sjøhus på Sørvestlandet, samme publikasjon ss. 122–25.
• Bjarne Stoklund (1969). Bondegård og byggeskik før 1850, København
• Chr. Axel Jensen (1933). Dansk Bindingsværk fra Renæssancetiden, København