stellarator

Stellarator har mange felles trekk med tokamak ved at det omsluttende magnetfeltet er formet som en torus, men skiller seg fra denne ved hvordan det omsluttende magnetfeltet etableres. I en stellarator blir magnetviklingene utformet slik at feltet i torusen får en karakteristisk vridning (se figur), noe som kreves for å oppnå stabilitet i plasmaet. Sammenlignet med en tokamak har stellaratoren som fortrinn at det kreves mindre elektrisk kraft for å opprettholde plasmaet, som også blir enklere å kontrollere slik at det blir lettere å skape de rette betingelsene for fusjonsreaksjoner. Imidlertid kommer disse fordelene på bekostning av økt kompleksitet og krav til nøyaktighet når det gjelder utformingen av magnetviklingene.

Stellaratoren ble utviklet av den amerikanske vitenskapsmannen Lyman Spitzer ved Princeton University i 1951. Den var lenge ansett som den mest lovende grunnform for en fusjonsreaktor. I 1969 ble det imidlertid kjent at vellykkede eksperimenter med en tokamak-basert fusjonsreaktor var blitt utført ved atomforskningsinstituttet i Moskva. Etter dette ble denne form en gitt førsteprioritet også innen fusjonsforskningen i USA. Usikkerhet knyttet til om tokamak-reaktoren likevel lar seg realisere kommersielt har ført til fornyet interesse for stellaratoren, som nå er tatt i bruk i flere utviklingsprosjekter, blant annet i den eksperimentelle fusjonsreaktoren Wendelstein 7-X.

• fusjon
• fusjonsreaktor
• tokamak
• Wendelstein 7-X
• ITER