steinbyggverk i Norge

Kong Magnus I Olavsson (1035–1047) lot reise en steinhall i Nidaros. Kong Harald III Sigurdsson (Hardråde, 1045–1066) fulgte på her med en Mariakirke av stein, og lot dessuten ombygge Magnus’ steinhall til en kirke viet til St. Gregorius. Deretter startet kong Olav 3 Kyrre omkring 1070 byggingen av Nidarosdomen og Kristkirken i Bergen.

I Oslo finnes rester av tre kirker som antas å være reist eller påbegynt omkring 1100: Klemenskirken, den eldste Mariakirken og den eldste kirken på Hovedøya. Tilsammen regner man at omkring 350 steinkirker ble reist i middelalderen i det daværende norske riket, blant annet St. Magnuskatedralen fra 1100-tallet i Kirkwall på Orknøyene, og Hvalsøy kirke i Austerbygd på Grønland. Siste kjente bruk av denne var i 1408.

Norske murvegger fra 1100-, 1200- og 1300-tallet er oftest murt som kistemur av rått tilhugget bruddstein av lokal opprinnelse. I kirkene er ofte hjørner, dør- og vindusrammer av finhugget kleberstein, kalkstein eller marmor, men også mur av kvadre forekom. Eksempler stein brukt i norske kirker i denne perioden:

• Kalkstein: Gamle Akers kirke i Oslo, Hamar domkirke, Nes kirke på Hedmark, Ringsaker kirke, Stange kirke og Vestre Slidre kirke.
• Kalkstein og rød sandstein fra Ringerike: Nikolaikirken på Gran.
• Marmor: Alstahaug kirke på Helgeland, Borgund kirke på Møre, Gildeskål kirke og Giske kirke.
• Olivinstein: Selje kirke og kloster.
• Kleberstein: Bodin kirke, Herøy kirke, Mariakirken i Bergen, Nidarosdomen, Stavanger domkirke (koret) og Vår Frue kirke i Trondheim (og de eldste delene)

Men ikke bare kirker ble reist som steinbyggverk. Erkebiskop Øystein Erlendsson (1161–1188) kan ha startet bygging av de første deler av Erkebispegården i Trondheim av stein. Hans motstander, kong Sverre Sigurdsson (1177–1202), reiste i 1180-årene to Sverresborger av stein. Den ene borgen ble reist i Bergen, og den andre ved Nidaros, kalt Zion. Kong Håkon IV Håkonsson (1217–1263) startet bygging av borganlegget Tunsberghus og ombygget kongsgårdene i Bergen og Oslo til steinbygg. I Bergen lot han reise den første Apostelkirken av stein (omkring 1247, revet 1302) og Håkonshallen (1261). I hans tid ble dessuten Mjøskastellet på Steinsholmen utenfor Ringsakerlandet reist.

I tillegg ble borganlegget Valdisholm i Glomma og Steinhuset på Gran prestegård på Hadeland bygget, hvor de eldste delene kan dateres til siste del av 1200-tallet. Kong Magnus VI Håkonsson (Lagabøte, 1238–1280) lot bygge en ny Apostelkirke og et festningstårn i Bergen kalt kastell ved sjøen i 1273.

Det ble også reist flere kombinasjonsbygg av stein og tre. Et eksempel på dette er Lagmannstova på Agatunet i Hardanger. bygget på slutten av 1200-årene, og fungerte kanskje som en hallbygning. Mange kjellere ble reist i stein, og steinhus kunne også forekomme i byene.

Flere festninger ble reist under kong Håkon V Magnusson (1299–1319). Blant annet ble kjernen i Akershus festning antakelig påbegynt allerede i slutten av 1200-tallet, og deretter grensefestningen Båhus (Bágaholmen i Götaelven) og de første befestninger på Vardøhus festning.

På 1400-tallet ble det for det meste gjort ombygginger og utbedringer av eldre byggverk, men enkelte steinkirker ble også reist. Et eksempel på dette er Logtu kirke på Frosta i Trøndelag.

På 1500-tallet reiste erkebiskop Olav Engelbrektson borgen Steinvikholm (1525–1532). Fra 1562 fikk Erik Rosenkrantz reist et større steintårn, Rosenkrantztårnet, på Magnus Lagabøtes kastell i Bergen. Dette ble antakelig reist av skotske byggmestere. I tillegg kan nevnes Jernskjeggenes herregård Fritsø gård ved Farrisvannet. Den kom i slektens eie i 1540 og ble oppført av mur. Gården skled ut i vannet i 1653 ved en flom.

1600-tallet var en rik periode når det gjaldt anvendelse av naturstein i Norge. I 1614 startet Lensherre Claus Daa ombyggingen av Erkebispegården i Trondheim, med Oluf Naucler.

Kong Christian IV (1588–1648) startet også ombygging av Akershus slott og festning, med murmestrene Fredrik Møller og Morten Pfundt. Dessuten ble murtvang innført i det nye Christiania i 1624.

«Kongens Hus» (1630) på Sem kongsgård i Eiker ble reist av mur og herresetene Austråt (1654–1657) og Rosendal (1661–1665) ble reist av pusset mur. Det første Jarlsberg, reist fra 1684 av i barokk, ble også bygget i pusset mur.

Etter Bergens brann i 1660 ble det i løpet av tre år reist omkring 50 murhus og omkring 20 hus av utmurt bindingsverk.

Etter bybrannen i Bergen i 1702 organiserte murmesterene seg her året etter. Det ble oppført et Tuct- og manufacturhus omkring 1708, tegnet av Johan Conrad Ernst, i tillegg til mange andre murhus.

I Christiania ble blant annet Treschowgården i Fred Olsens gate 2 (1710) reist i symmetrisk utformning. Også her ble det reist et Tuct- og manufacturhus i perioden 1737–1740 av arkitekt Gabriel Bätzman. Bygget var av pusset bruddstein med en 57 meter lang hovedfasade som firefløyet anlegg i to etasjer og ble revet i 1938.

Flere byhus ble også reist i Christiania. Eksempler på dette er Krigsskolen i Tollbugata 10 (1765, Reichen), tverrfløy i Rådhusgata 7 (1710) og sidefløy og fengsel i Rådhusgata 7c (omkring 1750). Jarlsbergs hovedfløy ble i tillegg ombygget i 1745 og utvidet i bredden.

I Bergen tegnet arkitekt Johan Joachim Reichborn Tollboden (1758) og Nykirken (1768) med prekestolalter, begge i barokk. Bergen hadde på denne tiden mange murhus: en takst i 1767 anga 116 privathus av mur.

Den barokke stilen preger også Larvik hospital (1761), Røros kirke (1784, P. Ellensen eller P. L. Neuman), Sør-Fron kirke (1787, Sven Aspaas) og Vang kirke på Hedmark (1810, Sven Aspaas).

Caspar Frederik Harsdorff tegnet Trondhjem Katedralskole (1787) av rødt tegl. Hans Christian Lind tegnet omkring 1790 ny Tollbod i Christiania.

Det ble også reist mange steinbygninger på storgårder. Det ble spesielt reist fjøs i stein, som for eksempel Haugøy på Vågå og Flahammer i Luster i Sogn.

I perioden 1799–1803 ble paléet Ledaal reist i Stavanger, tegnet av A. W. Scheel. I 1812 ble Jarlsberg om- og påbygget i empirestil av Jørgen Gerhard Løser.

Arkitekten Hans Ditlev Franciscus Linstow planla å kle Det kongelige slott i Oslo med naturstein, men man hadde ikke råd til annet enn sokkel av rød nordmarkitt. Samme materiale ble også brukt i Universitetets midtbygning (1852) som ble tegnet av arkitekt Karl Friedrich Schinkel og utført av Christian H. Grosch. I Stortingsbygningen (1866, arkitekt Emil Victor Langlet) ble nordmarkitt anvendt i utvendige sokler og trapper. Et eksempel på steinbygg utenfor byen er er Rausjødalens Ysteri, reist i 1856 av enkel gråsteinsmur av bønder fra Tolga som et kollektivt tiltak.

De første bygningene som igjen var bygget i bare stein var kirker. De ble bygget med kompakte murer av bruddstein av marmor i Nord-Trøndelag og Nordland. Eksempler på disse er Sakshaug, Snåsa, Brønnøy og Steigen nye kirker fra perioden 1866–1869. I tillegg kan nevnes Sandviken kirke ved Bergen (1881) av Ernst Norgrenn, i bruddstein med bakmur i tegl.

Så kom det flere bygg laget med finhuggen stein i kvadere på bakmur av tegl. Et eksempel på dette er Trondhjems Sparebank (1882) av Adolf Schirmer, med sandstein fra Hovin. Samme materiale ble også brukt i grovhuggen kvaderform i Ilen kirke i Trondheim (1889) og deretter også i Vålerengen kirke i Kristiania (1902) i Hjaltlandsgata 3. Kirken ble tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen med detaljer av kleberstein.

Flere byggverk med fasader av polerte steinplater på bakmur av tegl ble også reist. Et eksempel på dette er Backer-gården i Oslo (1895) i Kongens gate 31 med marmor fra Fauske, tegnet av arkitekt Christian Fürst. Et annet eksempel er Tostrupgården i Oslo (1897) i Karl Johans gate 25 av «mørk labrador» og fauskemarmor, tegnet av Waldemar Hansteen, Christian Fürst og Torolf Prytz.

Et eksempel på steinbyggverk i fjellet er Skagastølsbu (1894) i Jotunheimen. Stein ble også anvendt i støttemurer og broer i vei- og jernbaneanlegg rundt om i landet. Et eksempel på dette er riksvei 258 Gamle Strynefjellsveg av veidirektør Hans Krag, åpnet i 1895, med steinhvelvsbroen Jøl fra 1883. Andre eksempler er steinhvelvsbroen Mærk (1899) på E6 i Rennebu og Kylling jernbanebro i Møre og Romsdal.

Rundt og spesielt etter århundreskiftet ble det reist en rekke representative bygg med steinfasader rundt om i landet. Det var i hovedsak bygg med fasader av råkopp på bakmur av tegl. Eksempler på disse er:

• Rønvik Sindsygeasyl ved Bodø (1902, arkitekt Lars Solberg) av leivsetmarmor.
• Regjeringsbygningen i Oslo (1904, arkitekt Henrik Bull) av drammensgranitt.
• Norges Bank i Oslo (1907, Bankplassen 3, arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth) av «lys labrador».
• Norges tekniske høgskole (1910, arkitekt Bredo Greve) av østfoldgranitt.
• Bergens Bibliotek (1917, arkitekt Olaf Nordhagen) i granittgneis.
• Bergens Privatbank av granittgneis.
• Grand Hotel i Oslo (Karl Johans gate 31, 1913, arkitekt Ole Sverre).
• Karl Johans gate 27 (1975, arkitekt Torp & Torp).
• Norges Rederforbund i Oslo (1934, Rådhusgata 25, arkitekt Andreas Bjercke og Georg Eliassen) med fasader av solvåggabbro.
• Kringkastingshuset (1941-1950, arkitekt Nils Holter) av størengranitt.
• Oslo Konserthus (1977, Munkedamsveien 14, arkitekt Gösta Åbergh) av polert norsk granitt.

Norsk stein er dermed igjen etablert som byggemateriale, selv om ikke dagens vanlige bruk av stein som kledningsmateriale helt ut kvalifiserer til å gi de nyere bygg betegnelsen steinbyggverk.

• steinbyggverk
• arkitektur i Norge

• Byggekunst 1941 s. 29
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid II sp. 431–44, III sp. 638–56, IV sp. 581–92, X sp. 684–88, XIX sp. 150–54, XXI sp. 147–56.
• Snorre Sturluson: Norges kongesagaer, Oslo 1979, Harald Hårdrådes saga, 99: (avsn. 6: utg. Kristiania 1899, overs. av Gustav Storm).
• Harald Aars: Norsk sten til norske hus, «Byggekunst» 1931 s. 157–59.
• Gerhard Fischer: Norske kongeborger I, Sarpsborg, Konungahallen, Sverresborger, Berget i Tunsberg, div. mindre borger, Oslo 1951.
• Thorolf Vogt: Naturstein, i: J. Holmgren, O. Landmark og A. Vesterlid (red.): Husbygging, II, Oslo 1955, s. 297–99.
• Hans-Emil Lidén: Middelalderen bygger i stein, Oslo 1974.
• Gerhard Fischer og Dorothea Fischer: Norske kongeborger II, Bergenhus, Oslo 1980.
• Hans-Emil Lidén: Middelalderens steinarkitektur i Norge, «Norges kunsthistorie» 2, Oslo 1981 s. 6–125.
• Jan Hendrich Lexow: Arkitektur 1536–1814, «Norges kunsthistorie» 3, Oslo 1982 s. 7-120.
• Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa: Oslo. En arkitekturguide, Oslo 1984.
• Sixten Ringbom: Stone, Style & Truth. The vogue for natural stone in nordic architecture 1880–1910, Helsingfors 1987.
• Hans-Emil Lidén: Fra stokk til stein. Fremveksten av norsk steinarkitektur i middelalderen, i: Dag Myklebust (red.): Kulturarv og vern, Oslo 1988 s. 112–16.
• Einar Sørensen: «Kongens hus» på Sem i Eiker, Fortidsminneforeningens årbok 1991 s. 49–72.
• Øystein Ekroll: Oslo 1537–1624: Mellomalderby eller renessanseby? Fortidsminneforeningens årbok 1991 s. 73–92.
• Øystein Ekroll: Lensherreresidensen på Akershus, Fortidsminneforeningens årbok 1991 ss. 93–102.
• Øystein Ekroll: Steinbyggverk i Noreg, i: Terje Forseth (red.): En reise gjennom norsk byggekunst. Fortidsminneforeningens eiendommer gjennom 150 år, Oslo 1994 s. 97–130.
• Øystein Ekroll: Med kleber og kalk, Oslo 1997.
• Per Storemyr: The Stones of Nidaros, Trondheim 1997.
• Oddbjørn Sørmoen (red.): Kirker i Norge, 1, Middelalder i stein, Oslo 2000.
• Tom Heldal og Øystein J. Jansen: Steinbyen Bergen, Bergen 2000.
• Dagfinn Trømborg: Stein på stein, Trondheim 2003.