stedlinje – navigasjon – Store norske leksikon

Stedlinjer kan være vinkler (peilinger), avstander (range, R) eller hyperbler. Her vises de vanligste prinsippene hvor to stedlinjer benyttes for å finne en posisjon. De grå linjene indikerer stedlinjer, mens de røde boksene illustrerer usikkerheten i posisjonen.

Stedlinjer

Av Norvald Kjerstad.

Lisens: CC BY SA 3.0

Måling av høyden til et himmellegeme gir en stedlinje representert ved en *likehøydesirkel*. To målinger gir en *observert plass*.

Astronomisk observasjon

Av Norvald Kjerstad.

Lisens: CC BY SA 3.0

Satellittnavigasjon er normalt basert på at man måler avstand til minst tre satellitter (kjente punkt i rommet).

GNSS-posisjon

Av Norvald Kjerstad.

Lisens: CC BY SA 3.0

Stedlinje er en linje som angir det geometriske stedet der en observatør (fartøy) befinner seg på Jorden. Krysningen av to stedlinjer kan benyttes til å bestemme observatørens posisjon, mens tre stedlinjer vil bidra til å avdekke eventuelle usikkerheter ved at det da oppstår det som kalles et posisjonstriangel eller feiltriangel.

Stedlinjer kan baseres på terrestriske, astronomiske, radiotekniske eller akustiske metoder. Den geometriske formen på en stedlinje er normalt en rett linje (peiling) eller en del av en sirkelbue.

Terrestriske stedlinjer

Terrestriske stedlinjer oppstår ved at man måler vinkel (peiler) til et definerbart merke, eksempelvis et landmerke, fyr eller sjømerke, og setter denne ut som en rett linje i et sjøkart. Den sikreste stedlinjen vil være en overettlinje (méd). Peilingen foretas normalt med forskjellige former for peileskive. Måles avstanden optisk til merkene vil denne representere en sirkulær stedlinje. Slik avstandsmåling kan eksempelvis gjøres med LASER-måler (kikkert) eller med en sekstant.

Astronomiske stedlinjer

Astronomiske stedlinjer er basert på at høyden til et kjent himmellegeme måles med sekstant. En målt høydevinkel vil representere en «likehøydesirkel» på jordoverflaten, og hvor to slike sirkler skjærer hverandre vil man ha en observert posisjon. Plottet i et lokalt kart vil en slik sirkel kunne betraktes som en rett linje. I tillegg til å måle høyden må rettvisende peiling til himmellegemet beregnes for utsetting i kartet. Likehøydesirklene har også blitt kalt Sumnerlinje, etter den amerikanske sjøkaptein Thomas Sumner som i 1837 først utviklet denne metoden for astronomisk stedbestemmelse til sjøs.

Radiotekniske og akustiske stedlinjer

Radiotekniske og akustiske stedlinjer er utgangspunktet for elektronisk stedbestemmelse. Eksempelvis benytter GNSS-systemene avstandsmåling til satellitter, og stedlinjene blir sirkler (kuleskall i rommet). Med en radar kan man både få rette og sirkulære stedlinjer ved at man måler vinkel (peiling) og avstand til et fast punkt. Under vann benyttes tilsvarende målinger mot kjente punkt (transpondere), men da benyttes akustikk (lyd). Med et enkelt ekkolodd og nøyaktige sjøkart kan man også fremskaffe en stedlinje basert på en «loddskuddsrekke».

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kartverket. Den Norske Los – Bind 1.
Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
Kjerstad, Norvald (2020). Navigasjon. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Navigasjon

Norvald Kjerstad

Dosent, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet