standardlåt – Store norske leksikon

Fra «The Real Book», en kjent samling med jazzstandardlåter.

Jazzharmonikk

Av Hector Garcia Serrano/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Standardlåt er et begrep som betegner de mest spilte og velkjente komposisjonene innen jazz og beslektet musikk. Disse komposisjonene danner et felles repertoar som jazzmusikere til dels forventes å kunne, ofte kalt standardrepertoaret, og er svært hyppig brukt i jazzutøving som grunnlag for innspillinger, arrangement for grupper eller jam sessions.

Faktaboks

Også kjent som: standard, standardmelodi

Kriteriene for at en komposisjon inngår i standardrepertoaret er ikke eksakte, men standardlåtene er gjerne komposisjoner som har holdt sin popularitet over lengre tid gjennom jazzmusikeres fremførelser og innspillinger og dermed blitt klassikere.

Historikk

Den velkjente musikal- og filmkomponisten George Gershwin har laget svært mange standardlåter.

George Gershwin (selvportrett fra ca. 1930)

Av Ukjent/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Store deler av standardrepertoaret har sitt opphav i USA fra første halvdel av 1900-tallet, rundt miljøene i Hollywood, på Broadway og i Tin Pan Alley i New York. Sistnevnte var en gruppe med komponister og musikkforleggere som fra slutten av 1800-tallet produserte en rekke populære og mye innspilte komposisjoner, og står for mange av de eldste jazzstandardene. I jazzens tidlige år var det mest vanlig at artistene spilte inn og ga ut musikk komponert i disse miljøene, og som følge kommer mange standarder fra enten musikaler, filmer eller Tin Pan Alley. Etterhvert som utøverne fikk mer frihet til å utgi egenkomponert musikk, har jazzkomponistene fått større plass i standardrepertoaret, og begrepet standardlåt kan i dag også brukes om komposisjoner i nyere stiluttrykk som bebop, bossa nova, fusion og frijazz.

Bruk i utøving og komposisjon

Cool jazz-utøvere som Lennie Tristano lagde ofte nye komposisjoner over akkordene til standardlåter.

Lennie Tristano

William P. Gottlieb/Ira and Leonore S. Gershwin Fund Collection, Music Division, Library of Congress..

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Siden jam session-kulturens fremvekst på 30-tallet, har standardlåtene dannet grunnlaget for både uformelle jammer og mer formelt samspill i studio eller på spillesteder. Jazzjammer tar som regel utgangspunkt i standardrepertoaret. Fremførelsen starter gjerne med at melodiinstrumentene spiller melodien til stykket, populært kalt headen, med akkompagnement, før musikerene etter tur improviserer soli over akkordskjemaet. Låten avsluttes som regel med gjennomspilling av headen.

Standardlåtene er ofte utgangspunkt for nye komposisjoner og arrangementer, og en låts akkordskjema kan være vel så viktig kjennetegn som melodien. Cool jazz-utøvere som Lennie Tristano og Warne Marsh begynte for eksempel på 50-tallet å skrive nye melodier på kjente akkordskjema, slik som låten Dixie’s Dilemma (1956), skrevet på akkordene til standardlåten All the Things You Are (1939). Enkelte standarder har fått sin berømmelse på grunn av lett gjenkjennelige (og gjerne vanskelige) akkordskjema, slik som John Coltranes Giant Steps (1959)

Utvalgte standardlåter

Bye Bye Blackbird (Ray Henderson, 1926)
Autumn Leaves (Joseph Kosma, 1946)
My Favorite Things (Richard Rodgers, 1959)
The Girl from Ipanema (António Carlos Jobim, 1964)
Footprints (Wayne Shorter, 1967)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Gioia, Ted (2012): The Jazz Standards: A Guide to the Repertoire, Oxford University Press, Inc.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Terminologi i jazz

Ola Djupvik