Spredningsprosesser, kollisjoner mellom partikler, spesielt på kvantefysisk nivå. Historisk sett har spredningseksperimenter spilt en stor rolle ved å avdekke materiens egenskaper. Ved å sende partikkelstråler (gjerne med elektroner eller protoner, evt. α-partikler) mot materie vil man kunne finne ut noe om materiens indre struktur ved å studere partiklene som kommer ut av kollisjonene. Se elementærpartikkelfysikk, kjernefysikk.

Studier av spredningsprosesser har bl.a. vært utført ved CERN i Genève. Man har latt en elektronstråle kollidere med en positronstråle. Når et elektron og et positron (elektronets antipartikkel) kolliderer, vil de annihilere, dvs. forsvinne, og energien deres kan gå med til å produsere en ny type partikkel og dens antipartikkel. Ved gradvis å øke energien kan man på denne måten produsere alle typer partikler med masser opp til maksimalenergien for eksperimentet.

Ut i fra klassisk newtonsk fysikk og elektromagnetisme kan man regne ut partikkelbanene. Slik er det ikke i kvantefysikk, der man bare kan regne ut sannsynligheten for at en partikkel, f.eks et elektron, spres i en bestemt retning ved kollisjonen med en annen partikkel, f.eks et annet elektron, et proton eller en atomkjerne. Teori for spredningsprosesser må ta utgangspunkt i kvanteteori for sterk vekselvirkning, elektromagnetisk og svak vekselvirkning mellom elementærpartiklene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.