Spredningsprosesser, kollisjoner mellom partikler, spesielt på kvantefysisk nivå. Historisk sett har spredningseksperimenter spilt en stor rolle ved å avdekke materiens egenskaper. Ved å sende partikkelstråler (gjerne med elektroner eller protoner, evt. α-partikler) mot materie vil man kunne finne ut noe om materiens indre struktur ved å studere partiklene som kommer ut av kollisjonene. Se elementærpartikkelfysikk, kjernefysikk.

Studier av spredningsprosesser har bl.a. vært utført ved CERN i Genève. Man har latt en elektronstråle kollidere med en positronstråle. Når et elektron og et positron (elektronets antipartikkel) kolliderer, vil de annihilere, dvs. forsvinne, og energien deres kan gå med til å produsere en ny type partikkel og dens antipartikkel. Ved gradvis å øke energien kan man på denne måten produsere alle typer partikler med masser opp til maksimalenergien for eksperimentet.

Ut i fra klassisk newtonsk fysikk og elektromagnetisme kan man regne ut partikkelbanene. Slik er det ikke i kvantefysikk, der man bare kan regne ut sannsynligheten for at en partikkel, f.eks et elektron, spres i en bestemt retning ved kollisjonen med en annen partikkel, f.eks et annet elektron, et proton eller en atomkjerne. Teori for spredningsprosesser må ta utgangspunkt i kvanteteori for sterk vekselvirkning, elektromagnetisk og svak vekselvirkning mellom elementærpartiklene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.