Speleologi, huleforskning, fellesbetegnelse på vitenskapelige studier av naturlig dannede hulrom, grotter, først og fremst i kalksteinsområder (karsthuler).

Utforskning av grotter har vært drevet i lang tid, bl.a. er det kjent beretninger fra assyriske håndskrifter fra mer enn 1000 f.Kr. I middelalderen foreligger mange beretninger om huler, oftest preget av tidens overtro.

Systematiske studier av grotter i nyere tid tok til omkring 1800. Foregangsmenn var franskmennene D. A. Daubrée og E. A. Martel. Sistnevnte regnes som huleforskningens grunnlegger, han som systematiserte forskningen og gjorde den til vitenskap. I løpet av femti år undersøkte han over 1500 sjaktgrotter i Europa og Amerika.

I Norge studerte geologene John Oxaal og Gunnar Horn huler i Nordland. Senere beskrev franskmannen Jean Corbel grotter i Norge. Ved Universitetet i Bergen drives det forskning og undervisning i speleologi.

Siden slutten av 1950-årene har Norge jevnlig hatt besøk av britiske grotteklubber som har funnet og utforsket en mengde nye grotter, spesielt i Rana-området.

Speleologi omfatter til en viss grad også utforskning og kartlegging av grotter, og mange har dette som en spennende hobby som ofte involverer både fjellklatring og dykking. Se grotte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.