Speil er en overflate som reflekterer lys på en regelmessig måte. I utvidet betydning kan også et speil reflektere andre typer stråling.

Speilende overflater kan være plane eller krumme. Krumme speil er vanligvis enten sfærisk konvekse (kulespeil) eller sfærisk konkave (hulspeil), men til spesielle formål brukes også parabolske, elliptiske og sylindriske speil. For visse optiske instrumenter konstrueres prismer med innvendig totalrefleksjon som forandrer strålegangens retning (for eksempel prismekikkert og periskop).

Plane og konvekse speil gir virtuelle bilder som er speilvendte, det vil si at en høyrehånd avbildes som en venstrehånd. I plane speil har objekt og bilde samme størrelse, i konvekse speil er bildet forminsket. I sfærisk konkave speil er bildet virtuelt og forstørret når avstanden mellom speilet og objektet er mindre enn halve radius av speilflaten (for eksempel barberspeil). Ved større objektavstand er bildet reelt og kan fanges opp på en skjerm. Det er snudd opp ned, og alt etter objektavstanden er det forstørret eller forminsket. Alt ettersom det betraktes med eller mot lysretningen, er det enten rettvendt eller speilvendt. Se også artikkelen bilde – optikk).

Parabolske speil har den egenskapen at en strålebunt som faller inn parallelt med aksen, reflekteres og samles i ett punkt, brennpunktet. Stråler som sendes ut fra en lyskilde i brennpunktet, reflekteres og forlater speilet som en parallell strålebunt. Prinsippet brukes i teleskoper for å samle stråling fra fjerne lyskilder (stjerner) i et punkt, og i lyskastere for å gi en mest mulig parallell stråle.

En speilende overflate må være optisk glatt, det vil si at alle uregelmessighetene er små i forhold til strålingens bølgelengde. Stoffet som speiler, er vanligvis et metall med stor refleksjonsevne. Det er gjerne aluminium som er pådampet en flate i vakuum, eller eventuelt kjemisk utfelt sølv. Vanligvis belegges baksiden av en glassplate. På presisjonsspeil blir frontsiden belagt.

Enveisspeil gir en stor refleksjon fra den ene siden, mens man ser gjennom fra den andre. I virkeligheten går lyset faktisk like godt gjennom speilet fra begge sider (resiprositet), det er bare at det reflekterte lyset dominerer fra den ene siden. Denne effekten forsterkes av at man gjerne har bedre belysning på denne siden. Se også enveisglass.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.