Torshov i Oslo

Kommunale boliger var den viktigste sosiale boligbyggingen fra 1900 til 1940. Oksefontenen på Hegermanns plass, Torshov i Oslo av Asbjørn Borgfelt ble avduket i 1929. Den er et symbolsk tyngdepunkt som gir området sin identitet. Skulpturen viser at byen og beboerne skulle være stolt av at kommunen hadde satset tungt på å bygge boliger for folk fra «små» kår. Torshov er tegnet av Byarkitektens kontor v/Harald Hals

Torshov i Oslo
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Holtet Hageby

Holtet hageby ble bygget av «Fagforeningens Kooperative Bolig- og Byggelag» (FKBB) 1925-31. Plan av tomannsbolig på vel 100 m2 pluss kjeller. Standarden ble høy, mye på grunn av egeninnsats. Arkitekt Jacob Chr. Kielland. Martin Strandli var byggeleder. Han ble senere styreformann i OBOS, mens Kielland ble første direktør.

Holtet Hageby
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Etterstadslottet

OOBS første prosjekt. Etterstadblokken fra1931, tegnet av Jacob Christie Kielland. Torommeren er på 65 m2, mens ettrommeren har sovealkove i bakkant av stua. Leilighetene har et lite bad med wc. Fasadene viser balkonger, mest som pynt. Som oppholdssted ble ikke dette vanlig før noen år senere.

Etterstadslottet
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Tidsskriftet PLAN

PLAN-tidsskriftene ble gitt ut av Mot Dag/Sosialistiske Arkitekters Forening fra 1933 til 1936, til sammen fire numre. Nummer 3 av PLAN i 1935.

Tidsskriftet PLAN
Lisens: CC BY SA 3.0

Sosial boligbygging skal sikre befolkningen en god bolig til en akseptabel pris. Sosial boligbygging skiller seg fra det frie boligmarkedet ved å regulere pris, kvalitet og omsetning. Den skal også sikre at ressurser i boligsektoren ivaretas på en for samfunnet økonomisk, kvalitetsmessig og miljømessig god måte. I perioden 1900 til 1940 var kommunene den viktigste aktøren i oppføring av sosial boligbygging.

Industrialisering og tilflytting til byene, som startet i siste halvdel av 1800-tallet, fortsatte innover i det nye århundre. Trangboddheten og helsefarlige boliger var og ble et stort problem. Boligbyggingen hadde stoppet helt opp etter «Kristianiakrakket» i 1899. Til slutt innså kommunene at noe måtte gjøres. De tok ansvar for både planlegging, bygging og finansiering. Industristeder vokste frem i Odda, Sauda, Eydehavn, Rjukan, Notodden, Høyanger og Sør-Varanger. Her måtte bedriftene ta ansvar for boliger til både arbeidere og funksjonærer.

En offentlig boligpolitikk

Arbeiderbolig Rjukan
Norsk Hydro på Rjukan bygget en rekke boliger for ansatte fra 1910 til 1920.

Fagarbeidere kunne etter hvert se seg råd til en liten enebolig. Kjøkken, stue og to soverom. WC og boder i kjelleren. Samlet 75 m2 boflate. Verandaen er her bygget inn.

Arbeiderbolig Rjukan
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Allerede få år etter det store Kristianiakrakket i 1899 tar en ny holdning til boliger og byutvikling form: Først med gjenreisningen av Ålesund etter bybrannen i 1904, deretter med bygging og etablering av de nye industristedene, så med de mange hagebyene mellom 1910 og 1920, og til sist den kommunale boligbyggingen på 1920-tallet. Hagebyene ble initiert av ideelle boligforeninger, mens kommunene trådte inn for å sikre stabilitet og masseomfang i utbyggingen. For første gang fikk vi en offentlig boligpolitikk. Statlig finansiering i boligsektoren fikk først noen betydning etter andre verdenskrig med etablering av Husbanken.

Litt inn på 1900-tallet var det igjen økonomisk vekst i landet, som medførte gradvis forbedring av boligforholdene for alle samfunnsklasser. Det ble fortsatt bygget ett- og torommere for arbeidsfolk, men barnekullene ble mindre, og man var ikke i samme grad avhengig av å leie ut et rom eller en seng for å få det hele til å gå i hop økonomisk.

Styrking og radikalisering av den organiserte arbeiderklassen dannet også grunnlag for en sosial boligpolitikk. Arbeiderpartiet fikk flertall i en rekke kommunestyrer, og løftet frem en kommunal boligpolitikk og boligreising. Brorparten av den kommunale boligbyggingen foregikk mellom 1916 og 1923. Fra 1915 til 1931 ble åtti prosent av boligbyggingen i Oslo gjennomført med en eller annen form for kommunal støtte, enten ved at kommunen bygget selv eller ved at det ble gitt kommunale garantier og lån. Mellom 1912 og 1931 bygget og finansierte kommunen vel 13 600 boliger. Av disse bygget kommunen selv om lag 5 900. Kommunale byggeselskaper sto for om lag 1 400, mens kommunen støttet cirka 6 300 boliger økonomisk.

Utover på 1920-tallet dreide den kommunale støtten seg mot kooperative byggeforeninger og aksjeselskaper. Parallelt med den kommunale boligbyggingen oppførte fagforeninger, boligselskaper og en del større industriselskaper boliger for ansatte eller medlemmer.

Hageby eller leiekaserner

Egne Hjem hageby på Ekeberg i Oslo

Egne Hjem på Ekeberg, 1911. 58 tomannsboliger tegnet av arkitektene Morgenstjerne og Eide. Stue og kjøkken i andre etasje med åpen trapp opp til andre etasje med soverom.

Egne Hjem hageby på Ekeberg i Oslo
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Det Rivertzke kvartal

Det Rivertzke kompleks på Sagene i Oslo, 1911 tegnet av arkitekt Kristen Rivertz. Første «funksjonalistiske» prosjekt i Norge med nord-sydgående lameller. Prosjektet hadde 479 ensidig belyste ett- og toroms leiligheter med romslig kjøkken og felles wc i trappeoppgangen. Økonomisk var dette et prosjekt som i stor grad traff industriarbeiderne som målgruppe.

Det Rivertzke kvartal
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Bebyggelsesplan for Det Rivertzke kvartal med nord-sydgående lameller. Det første funksjonalistiske prosjekt i Norge

Diskusjonen dreide seg i stor grad om kommunene skulle satse på:

  • Utleieboliger eller selveie?
  • Hagebyer eller leiekaserner?
  • Bare finansiere boligbyggingen eller også stå for byggingen?

Hovedtyngden av arbeiderklassen hadde hverken hadde råd til å eie, eller bo i hagebyer. Det ble likevel tverrpolitisk enighet om at kommunen på midten av 1920-tallet skulle stå for både finansiering og bygging av boliger. De to mest kjente eksemplene i Oslo er Ullevål hageby og Torshov. I Ullevål hageby flyttet middelklassen inn, på Torshov arbeiderklassen. Tilsvarende klassedeling viser prosjektene Kristiania Egne Hjem på Ekeberg og Det Rivertzke kompleks på Sagene i Oslo, begge bygget i 1911. «Rivern» er det første funksjonalistiske prosjekt i Norge med nor-sydgående boligblokker.

Viktige prosjekter i andre norske byer er blant annet Rothaugkomplekset i Bergen, Egenes Hageby i Stavanger og Øvre Rosenborg, Trondheim.

Boligundersøkelsen i 1922

Folke- og boligtellingen i 1920 tok for første gang opp boligforholdene på en variert og grunnleggende måte. Det ble gitt ut et eget temahefte, Byggeskikker på den norske landsbygd, sterkt inspirert av Eilert Sundts tidligere publikasjon med samme navn. Tellingen legger vekt på å beskrive boligforholdene til de ulike klassene.

Tellingen viser at Norge var et småhusland. Bolighus på fire eller fem etasjer var sjeldent, bortsett fra i hovedstaden, der om lag 35 prosent av husene var så høye. Eneboligen dominerte på landsbasis, med 75 prosent av den samlede boligmassen. I byene utgjorde eneboligene bare 8,4 prosent av boligmassen. I Kristiania var andelen nede i 1,5 prosent. Av de større byene skilte Stavanger seg ut – der var nærmere 80 prosent av bolighusene på to etasjer. Nesten halvparten av dem rommet to leiligheter med én familie i hver etasje. Fortsatt var ett- og toroms leiligheter dominerende i Kristiania, både når det gjaldt filantropiske prosjekter og rene spekulasjonsprosjekter, en standard som var vanlig for arbeiderklassen helt frem til andre verdenskrig.

Boligundersøkelsen la stor vekt på å registrere graden av overbefolkning. På landsbasis var den relativt lav på grunn av den store eneboligandelen, men desto verre var den i de store byene. Kriteriene for å regne en bolig som romslig, innebar at to personer kunne bo på ett rom og kjøkken. Man måtte opp i fem personer i en slik bolig for at den skulle regnes som overbefolket. På landsbasis var boligtettheten gjennomsnittlig 1,2 personer per rom (inkl. kjøkken).

Den vanligste boligstørrelsen i Oslo – som gjaldt for nesten to tredjedeler av boligene – var to rom og kjøkken. I 1920-årenes Oslo levde en fjerdedel av innbyggerne i ettromsleiligheter med gjennomsnittlig 3,5 personer i hvert rom.

Trangboddheten var direkte knyttet til klasseforholdene: Over 40 prosent av arbeiderklassen og vel 20 prosent av selvstendige håndverkere i Kristiania bodde i overbefolkede leiligheter, mens de øvre samfunnssjiktene ikke slet med slike problemer. Trangboddheten skyldtes at mange så seg nødt til å leie ut et rom eller en seng, selv om boligen i utgangspunktet var for liten.

Baderom og klasseskiller

For tiden før 1920 er det lite statistisk materiale å bygge på, men tallene viser at en tredel av de nye leilighetene fikk bad. I lang tid lå hovedvekten av bad på vestkanten og i Vestre Aker. Allerede omkring 1920 fikk alle boligene i dette området bad, noen også to bad. På østkanten var det primært de store leilighetene som fikk bad. I begynnelsen av 1920-årene fikk bare en femtedel av ett- og torommere bad, mens 60 prosent av trerommerne fikk slikt utstyr. I 1929 var det fortsatt bare 2,3 prosent av ettrommerne og 5 prosent av torommerne som hadde bad på østkanten. I tillegg ble badet i mange av disse småleiligehetene ikke brukt etter formålet. Trangboddhet gjorde at badene ble brukt til både soverom og oppbevaring. Hvert åttende bad ble brukt slik i 1922.

Baderom kom etter hvert også for arbeiderklassen. Den første OBOS-blokka, Etterstad I fra 1931, var utstyrt med både wc og bad. I 1920 hadde 13 prosent av boligene i Kristiania bad. I Bergen og Trondheim var andelen 7 prosent. De største leilighetene på Torshov i Oslo hadde bad og wc. Fra 1930 ble det vanlig med sentraloppvarming og varmt vann på kjøkkenet. Til tross for innlagt vann, foregikk klesvask hovedsakelig i bryggerhus i kjelleren.

De kommunale boligene ble bygget med bærende yttervegger i mur og trebjelkelag med stubbloftsleire som dekker. Det første kommunale boligprosjektet som tok i bruk mer moderne byggemetoder med støpte dekker og sentralvarme, var Åsengata 24 B, bygget i 1931.

Internasjonale påvirkninger og funksjonalismen

Karl-Marx-Hof, Wien 1927

Karl-Marx-Hof, Wien, 1927. Arkitekt Karl Ehn. Kanskje det fremste eksemplet på å markere arbeiderklassens styrke gjennom sosial boligbygging i Europa

Karl-Marx-Hof, Wien 1927
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Hagebyene hentet inspirasjon først og fremst fra England med forbilder som Hampstead Garden Suburb utenfor London, etablert i 1906 og tegnet av arkitekt og byplanlegger Ebenezer Howard.

Fra Tyskland kom funksjonalismen som etter hvert ble den fremherskende ideologien innen boligplanleggingen. Boligen for «vanlige folk» ble underlagt vitenskapelige studier. Kunnskap basert på forskning la grunnlag for boligplanleggingen etter andre verdenskrig, og danner bakteppe også for dagens boligplanlegging. Sentralt sto Bauhaus som var en tysk høyskole for formgiving og arkitektur, grunnlagt av arkitekten Walter Gropius i Weimar i 1919. Den ble en motor i den tyske funksjonalistiske strømningen. De viktigste forbildene kom fra Berlin, Frankfurt og Wien, senere Stockholmsutstillingen i 1930, med sitt programskrift «Acceptera». I Berlin var det Bruno Taut som var den store inspirasjonskilden, med en rik arkitektur, som i de to prosjektene «Hufeisensiedlung» og «Onkel Toms Hütte». I Frankfurt sto Ernst May sentralt, ikke minst som initiativtaker og drivkraft for Congrès International d`Architecture Moderne, CIAM sin kongress og utstilling «Die Wohnung für das Existenzminimum» i 1929.

Karl Marx Hof i Wien er én kilometer langt og besto av nærmere 1400 leiligheter. I tillegg var det sentralvaskeri, to badeanlegg, to barnehager, tannklinikk, mødrehygienekontor, bibliotek, ungdomslokale, postkontor, sykekasse, apotek og 25 butikker. Prosjektet var en maktdemonstrasjon fra sosialdemokratene og manifestasjon på hva sosial boligbygging kunne være.

Boligkooperasjon

Etter hvert ble det dannet lukkede, kooperative boligselskaper for et begrenset antall medlemmer, gjerne innenfor en og samme yrkesgruppe, så som Oslo Postpakkemesteres Byggeselskap, Ullevål Sykehusfunksjonærers kooperative Byggeselskap, Sporveisfunksjonærenes Byggeselskap og Kontorfunksjonærenes Forenings Byggeselskap (KFB) som sto for oppføring av Jessenløkken boligselskap. I disse boligselskapene skulle hver beboer skyte inn et fast beløp. Noen steder het det aksjer, andre steder andeler. Dette skillet fulgte gjerne klasse og standard skriver Annaniassen. Aksje for middelklassen på Oslo vest, andel for arbeidere og lavere middelklasse i øst. «Den moderne aksjeleilighet» (et begrep i samtiden) dominerte den private og kommunestøttede boligproduksjon i de nærmeste år etter 1919.» skriver Annaniassen. Hovedtyngden av den kommunale innsatsen gikk derved til å bygge boliger for middelklassen, ikke arbeiderklassen. Arbeiderlønningene ga ikke rom for sparing, de var avhengig av å leie bolig.

Arbeiderbevegelsen organiserte også kooperative byggelag, men da med et mer langsiktig perspektiv med tanke på videre produksjon. Den politiske agendaen var også tydeligere. I 1921 stiftet Arbeiderpartiet og Leieboerforeningen i Trondheim «Trondheim Kooperative Bolig- og Byggeselskap» (TKBB). Selskapet skulle både bygge og forvalte boligene. Målsettingen var å kunne tilby boliger billigere enn på det private boligmarkedet. Selskapet sto for oppføring av firemannsboliger med til sammen 106 leiligheter på Øvre Rosenborg. Tilsvarende forsøk ble gjort i Oslo. I 1928 stiftet Bygningsarbeiderforbundet Bygningsarbeidernes Boligproduksjon (BB) og året etter Oslo og Omland Bolig og Sparelag (OOBS) som forvaltningsorgan.

De kooperative byggeselskapene ga ikke noen kontinuerlig boligproduksjon. Så fort medlemmene hadde fått sine boliger, kjølnet interessen for videre boligbygging, og selskapene ble lagt ned. Jacob Christie Kielland, som var sekretær ved byarkitektens kontor, fikk derfor i oppgave å utrede boligkooperasjonen og det offentliges rolle. Han skulle blant annet vurdere Hyresgästernas Sparkasse- och Bygnadsförening (HSB) i Stockholm som mulig modell for et kooperativt selskap i Oslo. Hovedspørsmålet var om kommunen skulle satse på utleieboliger (som ble den dominerende formen i Sverige) eller kooperativer.

Kiellands utredning Oversikt over boligpolitikk, boligbygging og allmennyttige byggeselskaper i utlandet forelå februar 1933. Han foreslo et nært samarbeid mellom kommunen og boligkooperasjonen. Videre hevdet han at det var nødvendig med et boligbyggelag som skulle stå for oppføring av boliger, mens de ferdige boligene ble skilt ut som egen juridisk enhet i borettslag. For å sikre en økonomisk ryggrad, burde boligbyggelaget få en stadfestet rett til forretningsdrift av borettslagene. På denne måten skulle det også høstes erfaringer og kunnskap fra forvaltning av de ferdige boligene. Frivillig sparing skulle bidra til å sikre økonomien.

OOBS blir OBOS

I 1935 inngikk Oslo kommune, styrt av Arbeiderpartiet, samarbeid med OOBS, og navnet ble endret til Oslo Bolig og Sparelag – OBOS. Oslo kommune fikk representanter både i styret og representantskapet. OBOS ble kommunens viktigste redskap i boligpolitikken, og forpliktet seg til å skaffe tomter til boligbyggingen. Videre skulle kommunen disponere et visst antall leiligheter i borettslagene for utleie til beboere som ikke hadde råd til innskudd. Slik fikk man en variert klassesammensetning av både leietakere og andelseiere. Kommunen var den viktigste finansieringskilden, gjennom kommunegaranterte pantelån. Denne modellen ble rådende for de norske byene etter andre verdenskrig, i tillegg til at Husbanken kom inn som den viktigste finansieringskilden.

Jacob Christie Kielland ble en helt sentral person i utforming av den norske boligpolitikken før, under og etter andre verdenskrig. På Holtet hageby på Ekeberg, bygget av Fagforeningenes Kooperative Bolig- og Byggelag (FKBB) 1925-31, var Martin Strandli byggeleder og Kielland arkitekt. Martin Strandli skulle bli styreformann i OOBS/OBOS fra 1934 til 1946, mens Kielland ble direktør. Strandli skulle overta som direktør i 1946, mens Kielland ble Statens Boligdirektør fra 1946 til 1967.

I 1931 tegnet Kielland Etterstadblokken, som i dag går under benevnelsen «Etterstadslottet». Dette skulle være første trinn i en utbygging på Etterstad, men som stoppet opp på grunn av andre verdenskrig.

Private selskaper overtar

Sinsen

Sinsen Terrasse fra1935-39 ble bygget ut av murmestrene Brødrene Johnsen. Arkitekter var Th. Chr. Hauff og Kristofer Lange.

De internasjonale konjunkturene etter børskrakket i 1928 fikk også konsekvenser for kommuneøkonomien. Oslo kommune trakk seg gradvis ut som boligbygger og begrenset seg til finansielle bidrag. Private entreprenører overtok.. Det desidert største private utleieprosjektet i Norge var Sinsen Terrasse og Schouterrassen i Aker kommune, reist av Brødrene Johnsen Murmestere AS på slutten av 1930-tallet. Dette var boliger for arbeiderklassen, men de ble bygget uten kommunale garantier eller lån.

Fagfolk i boligpolitikken

Mange arkitekter og deler av den intellektuelle overklassen lot seg inspirere av det som skjedde i arbeiderbevegelsen i kjølvannet av den russiske revolusjon i 1917. Fag og politikk ble knyttet tettere sammen. Arbeiderpartiet beveget seg etter hvert fra revolusjonært i 1918 til reformistisk på 1930-tallet. Linjeskiftene ga seg utslag i boligspørsmålet der sentrale aktører, både før og etter andre verdenskrig, ble påvirket av de skiftende politiske strømningene. Norsk forening for boligreformer (NFB) ble stiftet i 1915, med sentrale personer som Christian Gierløff og Nanna Broch. Nyopprettede leieboerforeninger spilte også en viktig rolle i å fremme en mer sosial boligpolitikk.

Socialistiske arkitekters forening, en underavdeling av Mot Dag ga ut tidsskriftet PLAN med fire numre mellom 1933 og 1936. De bidro sterkt til utformingen av norsk boligpolitikk etter andre verdenskrig, først gjennom en rekke artikler i PLAN, for etter 1935 som viktige bidragsytere til utforming av Arbeiderpartiets boligpolitikk. Sentrale personer var blant annet Carsten Boysen, Frode Rinnan, Erik Rolfsen, Gunnar Øvergaard Jørgen og Eyvind Alnæs. De beskrev og argumenterte for kooperasjonen, offentlig finansiering og krav til god boligplanlegging.

Mot Dag ble oppløst i 1936 og de fleste meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Sosialistiske arkitekters forening ble ikke oppløst, men gikk inn som egen gruppe i Teknisk Forening av Det Norske Arbeiderparti. Der fortsatte de å arbeide med boligspørsmålet og var drivende i arbeidet med å utforme Arbeiderpartiets boligpolitikk. I 1936 ga Teknisk Forening ut heftet Bo bedre, skrevet av Gunnar Øvergaard Jørgen. Historikeren Anne-Kristine Kronborg skriver i sin doktoravhandling Å reise noe nytt og bedre, Om arkitektur og politikk 1935-1940 (Arkitektur- og designhøgskolen, 2022) om sosialistiske arkitekters forening:

«Teknisk Forenings boligkomité, under ledelse av Gunnar Øvergaard Jørgen, utarbeidet i 1937 en innstilling til Arbeiderpartiets arbeidsplankomié, som var nedsatt samme vinter. Innstillingen ble trykket som nr. 6 i serien teknisk-økonomiske småhefter under tittelen Boligbygging i Norge. Arbeidsplankomitéens innstilling ble vedtatt av landsstyret sommeren 1937.»

På denne måten videreførte PLAN-arkitektene sine boligpolitiske analyser inn i praktisk politikk som fikk sitt gjennombrudd etter andre verdenskrig

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Anbefalte oversiktsverk over sosial boligbygging i Norge:

  • Erling Annaniassen: Hvor Nr. 13 ikke er. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 1 (1991). Gyldendal Norsk Forlag.
  • Erling Annaniassen: Nå bygger vi den nye tid. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 2 (1996). Exil Forlag.
  • Erling Annaniassen: Tidene skifter. Boligsamvirkets historie i Norge Bind 3 (1996). Exil Forlag.
  • Tore Brantenberg (1996): Sosial boligbygging i Norge 1740 – 1990. Ad Notam Gyldendal og Husbanken.
  • Jon Guttu (2003): Den gode boligen, Fagfolks oppfatning av boligkvalitet gjennom 50 år. Arkitekthøgskolen i Oslo.
  • Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva er en god bolig? (2018). Universitetsforlaget
  • Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva koster en god bolig? (2021). Fagbokforlaget
  • Sørvoll Jardar: Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Rapport 16/11 (2011).
  • Sørvoll Jardar: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. (2021). Cappelen Damm Akademisk.
  • Anne-Kristine Kronborg: Å reise noe nytt og bedre, Om arkitektur og politikk 1935-1940. Arkitektur- og designhøgskolen, 2022.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg