Sorte hull, betegnelse på områder i verdensrommet hvor gravitasjonskreftene er så sterke at ikke noe kan unnslippe, selv ikke lys. Et sort hull dannes ved at et legeme, f.eks. en stor stjerne, faller sammen i en kollaps slik at all massen blir samlet praktisk talt i ett punkt, en singularitet.

Denne massen omgir seg da med et enormt gravitasjonsfelt som avtar utover. Ut til en viss avstand, kalt den kritiske radius, er gravitasjonen så sterk at ikke noe kan unnslippe. Hvis et legeme (eller et foton) skulle komme innenfor denne avstanden, vil det være fortapt og raskt bli trukket inn til massen i singulariteten. Tyngdefeltet like utenfor det sorte hullet er også sterkt, men det er her mulig å unnslippe. Størrelsen på et sort hull er proporsjonal med massen samlet i singulariteten. For et sort hull, dannet ved kollaps av en stjerne med ti ganger Solens masse, er størrelsen (den kritiske radius) lik 30 km.

Det første objektet som de fleste astronomer ble enige om at måtte være et sort hull, finnes i stjernebildet Svanen. Det er et dobbeltstjernesystem hvor man bare observerer den ene komponenten. Fra denne strømmer det gass over mot det sorte hullet. Før gassen forsvinner inn i det sorte hullet, blir den så oppvarmet at den stråler røntgenstråler. Denne røntgenkilden har fått navnet Cygnus X-1.

Mange observasjoner gir klare indikasjoner på at sorte hull med en masse på opptil flere milliarder ganger Solens masse finnes i de sentrale områdene av de fleste galakser (se kvasarer). Disse kalles supermassive sorte hull. Det er også sterke indikasjoner på at et supermassivt sort hull med omtrent fire millioner ganger Solens masse finnes i midten av vår egen galakse, Melkeveien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.