På 1700-talet var det vanleg å repetera eksposisjonen for seg, men gjennomføringa og reprisen i lag. For å få ei form for symmetri var dei to sistnemnde gjerne noko kortare enn eksposisjonen. Mot slutten av hundreåret forsvann den sistnemnde repertisjonen, og repetisjon av eksposisjonen blei uvanleg utover 1800-talet.
I større satsar finn ein stundom fleire element enn det som er skissert over. Kvar toneart kan ha meir enn eitt tema, og då kallar ein dei gjerne temagrupper. Stundom opnar satsar med ein langsam introduksjon. Denne kan ha musikalske koplingar til resten av verket, men blir sjeldan spela opp att.
Somme satsar har i tillegg ein koda til slutt, slik at ein får nytt materiale til slutt i satsen. I slike tilfelle er ofte ein del av musikken frå eksposisjonen utelaten i reprisen.
Utover dette kan ein finne mange døme på at enkeltaspekt ved sonatesatsforma blir overstyrt, til dømes med satsar som ikkje gjentek alle temaa i reprisen, eller endar i «feil» toneart. I slike satsar kan ein ofte finne musikalske grunnar til at dei ikkje samsvarar med den vanlege praksisen.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.