Sonate er en større instrumental komposisjon i flere satser, vanligvis tre eller fire, med innbyrdes forskjellig karakter og tempo. På 1600-tallet ble ordet brukt om et instrumentalstykke, i motsetning til kantate som hadde sang. Omkring 1700 viste ordet til suitelignende kammermusikkomposisjoner. På 1700-tallet utviklet den wienerklassiske sonaten seg videre, for så å få sin endelige utforming av Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludvig van Beethoven. Beethovens bidrag til utvikling og stadfesting av sonateformen er betydelig, med hans 32 klaversonater i tillegg til sonater for cello og klaver og fiolin og klaver.
Sonate viser både til bruk av sonatesatsformen, og til storformen med tre eller fire satser. Første sats er gjerne en allegro, litt hurtig i sonatesatsform. Denne blir etterfulgt av en langsom sats i andante, adagio eller largo. Tredje sats har en danseform, en menuett, scherzo eller trio. Siste sats, finale, kommer i hurtig tempo og kan ha en sonate-rondo form.
Komponister på 1800-tallet fortsatte å skrive sonater, som etter hvert ble en vanlig betegnelse for instrumentalstykker, solo eller med klaverakkompagnement. Chopin, Mendelssohn, Schumann, Liszt og Brahms skrev klaversonater. Edvard Grieg skrev tre sonater for fiolin og klaver med musikalske referanser til norsk folkemusikk. Også komponister på nittenhundretallet, som Hindemith, Prokofiev og Sjostakovitsj, Ives og Boulez stadfestet sonaten som en av de best etablerte musikalske former ved siden av fugen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.