Slik NASA tenker seg et solseil foldet ut i bane rundt Jorden. (NASA)

NASA. fri

Solseil, mulig fremtidig fremdriftshjelpemiddel i romsammenheng basert på utnyttelse av fotonene i sollyset eller i lyset fra en laser. Fotonene beveger seg med lysets hastighet, men har ikke masse. Likevel utsetter de en seilflate av for eksempel en uhyre tynn, aluminiumsbelagt plastfolie for et meget svakt trykk. Noe av trykket oppstår når fotonene treffer flaten, men blir nesten dobbelt så stort når de reflekteres.

Det er altså ikke solvinden som benyttes. Solvindpartiklene beveger seg atskillig langsommere enn fotonene, og går rett gjennom seilet: Trykket av solvinden på seilet er under normale forhold mindre enn 1 % av trykket fra sollyset.

Fotontrykket er så svakt at det aldri kan bli snakk om bruk for å løfte nyttelaster fra Jordens overflate - selv oppe i rommet bør banehøyden være minst 800 km for at motstanden fra gjenværende luftmolekyler ikke skal bli for stor. Over tid vil imidlertid fotontrykket kunne gi hastighetsøkning for ferder mot fjerne mål, uten bruk av drivstoff. Det kan også bli aktuelt å bruke fotontrykk til stabilisering eller nedtagning av satellitter.

Tanken om anvendelse av fotontrykket i fremdriftsøyemed ble lansert av den russiske rompioneren Konstantin E. Tsiolkovskij i 1921. I 1924 foreslo Tsiolkovskij og den russiske rakettforskeren Friedrich Zander å bruke store, tynne seilflater for å oppnå kosmiske hastigheter.

Solseil er foreløpig kun på eksperimentstadiet der materialer, størrelse, form, pakningsmetoder og manøvreringsmuligheter blir prøvet. Det mest kjente prosjektet fram til 2011 var Japans IKAROS.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.