solseil

Slik NASA tenker seg et solseil foldet ut i bane rundt Jorden. (NASA)

.
Lisens: fri

Solseil er et fremdriftshjelpemiddel for romfartøy som er basert på utnyttelse av fotonene i lyset fra Sola eller i lyset fra en laser.

Prinsipp

Fotoner beveger seg med lysets hastighet, men har ikke masse. Likevel utsetter de en seilflate av for eksempel en uhyre tynn, aluminiumsbelagt plastfolie for et meget svakt trykk. Noe av trykket oppstår når fotonene treffer flaten, men trykket blir nesten dobbelt så stort når de reflekteres.

Det er altså ikke solvinden som benyttes. Solvindpartiklene beveger seg atskillig langsommere enn fotonene, og går rett gjennom seilet: Trykket av solvinden på seilet er under normale forhold mindre enn 1 % av trykket fra sollyset.

Tanken om anvendelse av fotontrykket i fremdriftsøyemed ble lansert av den russiske rompioneren Konstantin E. Tsiolkovskij i 1921. I 1924 foreslo Tsiolkovskij og den russiske rakettforskeren Friedrich Zander å bruke store, tynne seilflater for å oppnå kosmiske hastigheter.

Bruk

Solseil er foreløpig kun på eksperimentstadiet der materialer, størrelse, form, pakningsmetoder og manøvreringsmuligheter blir prøvet. Det mest kjente prosjektene er japanske IKAROS, amerikanske NanoSail-D og amerikansk/russiske LightSail.

Fotontrykket er så svakt at det aldri kan bli snakk om bruk for å løfte nyttelaster fra Jordens overflate – selv oppe i rommet bør banehøyden være minst 800 kilometer for at motstanden fra gjenværende luftmolekyler ikke skal bli for stor. Over tid vil imidlertid fotontrykket kunne gi hastighetsøkning for ferder mot fjerne mål, uten bruk av drivstoff. Det kan også bli aktuelt å bruke fotontrykk til stabilisering eller nedtagning av satellitter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg