solkraftsatellitter

Utgangspunktet er at sollys i en geostasjonær bane er tilgjengelig så og si kontinuerlig uten dag/natt-sykluser, årtidsvariasjoner eller tåke/skydekke.

Omdanningen fra solenergi til elektrisk kraft kan skje fotoelektrisk ved at store flater kles med solceller, eller termoelektrisk ved at sollys blir fokusert, for eksempel slik at en gass kan varmes opp tilstrekkelig til å drive en turbin koblet til en generator.

Overføring av kraft fra rommet til Jorden vil kunne skje ved mikrobølger eller laserstråler.

Størst oppmerksomhet har vært knyttet til den fotoelektriske metoden med mikrobølgeoverføring lansert av amerikaneren Peter E. Glaser i 1968. Romorganisasjonen NASA og industrien studerte flere konsepter i 1970-årene, blant annet ett basert på bruk av solcelledekkede flater som målte 10,4 · 5,2 kilometer og hadde en dybde på 500 meter. Effekten per flate, 5000 megawatt, skulle overføres med mikrobølger til en 13 · 10 kilometer mottagerantenne. Flatene skulle bygges i lave baner, for deretter å fraktes opp i geostasjonære baner. Kostnadsanalyser av et referansesystem utført av Departement of Energy (med støtte fra NASA) i 1976–1980 viste imidlertid at prisen kom til å være så høy som 250 milliarder dollar, noe som førte til at så å si alt videre arbeid ble stoppet i USA.

Senere dukket interessen opp i Sovjetunionen/Russland, Japan, Canada og Europa, og spesielt i Tyskland. I slutten av 1997 antydet en studie utarbeidet av NASA, at et innledende system kunne være på plass i rommet i løpet av 20 år til en pris av under ti milliarder dollar.

Det forskes fortsatt på løsninger.

• solenergi