Solkraftsatellitter, store satellitter som i geostasjonære eller andre baner skal kunne omdanne solenergi til elektrisk kraft for bruk på Jorden. Omdanningen kan skje fotoelektrisk ved at store flater kles med solceller, eller termoelektrisk ved at sollys blir fokusert f.eks. slik at en gass kan varmes opp tilstrekkelig til å drive en turbin koblet til en generator. Utgangspunktet er at sollys i en geostasjonær bane er tilgjengelig så og si kontinuerlig uten dag/natt-sykler, årtidsvariasjoner eller tåke/skydekke. Overføring av kraft vil kunne skje ved mikrobølge- eller laserstråler.

Størst oppmerksomhet har vært knyttet til den fotoelektriske metoden med mikrobølgeoverføring lansert av amerikaneren Peter E. Glaser i 1968. Romorganisasjonen NASA og industrien studerte flere konsepter i 1970-årene, bl.a. ett basert på bruk av solcelledekkede flater som målte 10,4 · 5,2 km og hadde en dybde på 500 m. Effekten per flate, 5000 megawatt, skulle overføres med mikrobølger til en 13 · 10 km mottagerantenne. Flatene skulle bygges i lave baner, for deretter å fraktes opp i geostasjonære baner. Kostnadsanalyser av et referansesystem utført av Departement of Energy (med støtte fra NASA) 1976–80 viste imidlertid at prisen kom til å være så høy som ca. 250 milliarder dollar, noe som førte til at så å si alt videre arbeid ble stoppet i USA. Senere dukket interessen opp i Sovjetunionen/Russland, Japan, Canada og Europa, og spesielt i Tyskland. I slutten av 1997 antydet en studie utarbeidet av NASA, at et innledende system kunne være på plass i rommet i løpet av 20 år til en pris av under ti milliarder dollar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.