Sodd er en samlebetegnelse på ulike retter som har kraft (avkok) som basis. Kraften kan være kokt på kjøtt eller fisk, gjerne sammen med urter og grønnsaker. Sammen med kraften serveres gjerne kjøtt- eller fiskestykker, grønnsaker, erter, byggryn, melboller og potet. Sodd er et eldre begrep enn suppe, men både kjøttsupper og fiskesupper representerer sodd.
sodd
Historikk
Begrepet sodd kommer av det norrøne ordet sjoda, som betyr å syde eller koke. Krafta, som får smak og viktige næringsstoffer fra råvarene, blir også omtalt som sø. Dette var verdifull næring som måtte utnyttes.
I eldre kilder finner vi gjerne begrepene kål og sodd om hverandre. Kål betyr i denne sammenheng sodd eller kjøttsuppe og må ikke forveksles med kulturplanten kål. Uttrykket å gjøre kål på stammer sannsynligvis fra tilbereding av kål, i betydning å bruke opp alle gjenstående rester eller råvarer. Sodd eller kål med kjøttkraft som basis ble ansett som finere mat som man ikke spiste til hverdags. Kjøttsuppe er beskrevet som fast søndagsrett over hele landet, men ingrediensene varierte etter tilgang på råvarer.
Opprinnelig var kjøttet konservert ved tørking, speking og eventuelt salting. Kjøttet ble kokt sammen med tilgjengelige råvarer, som erter, nepe og byggryn i én gryte over åpen ild. Da støpejernskomfyren kom på 1800-tallet, ble rettene mer differensiert siden man da fikk stekeovn og flere kokeplater med mulighet for flere gryter. Sodd, ofte omtalt som kjøttsuppe, ble likevel med videre på den norske menyen sammen med de mer sammensatte rettene.
Etter hvert som tilgangen på flere råvarer ble større, ble andre grønnsaker lagt i gryta. Poteten kom inn i kostholdet fra slutten av 1700-tallet og fikk en naturlig plass i sodden og kjøttsuppa.
Varianter av sodd
Det finnes utallige varianter av sodd, kokt på kraft fra både kjøtt og fisk. Det finnes spesielt mange begrep knyttet til retter med kjøttkraft som basis.
Sodd på kjøttkraft
Brennsnut, ertesuppe, betasuppe, fersk suppe, kjøttsuppe, småmat og kål er eksempler på mer eller mindre lokale navn på retter som har store likhetstrekk. Mengde kraft, også omtalt som sø, avgjør om retten kan omtales som suppe eller gryterett. Størrelsen på kjøtt- og grønnsakbiter betyr gjerne også noe for om retten blir oppfattet som suppe eller gryterett, men ikke nødvendigvis.
I Trøndelag har sodd fått et spesielt rotfeste, og trøndersodd er blitt et begrep. Det er til og med utviklet en type sodd, Festsodd fra Trøndelag, som har fått spesialitetsmerket Beskyttede betegnelser gjennom merkeordninger for Stiftelsen Norsk Mat. Det spesielle med denne sodden er at ingrediensene skal kokes hver for seg og anrettes på en tallerken før kjøttkrafta slås over. Dette er et eksempel på hvordan en gammel tradisjon, basert på en opprinnelig éngryterett tilberedt over et enkelt ildsted, er blitt endret og tilpasset nye råvarer og hjelpemidler på kjøkkenet. Trøndersodden, slik vi kjenner den i dag, kan derfor i alder relateres til støpejernkomfyrens utbredelse utover 1900-tallet.
Dagens beskrivelser av «finere» varianter av sodd viser at det er vel ansett å tilberede retter som har en klar kraft. Dette innebærer at grønnsaker og spesielt potet ikke skal koke med i krafta, for å unngå at stivelse trekkes ut og jevner og «blakker krafta». Både trøndersodden og småmat fra Hallingdal er eksempler på slike retter.
Sodd på fiskekraft
Kraft etter trekking av fisk og avskjær fra fisk har historisk sett spilt en svært viktig rolle som næring for kystfolket spesielt. Ofte ble fisken kokt i syrnet myse, som er et restprodukt etter ysting av ost. Denne krafta ble drukket direkte eller tilsatt urter og grønnsaker. Ved koking av fete fiskeslag, for eksempel uer, ble krafta spesielt smakfull og næringsrik. Uersodd er derfor en spesielt høyt verdsatt variant av fiskesuppe.
Laking av fisk for å ta vare på krafta
Salt i fiskevannet gjør krafta uegnet til sodd og supper. Av denne grunn ble ikke salt tilsatt når fisken skulle trekkes. Laking av fisk er en tradisjon som holdes levende på Helgelandskysten spesielt, og er trolig primært knyttet til ønsket om å kunne benytte fiskekrafta. Laking foregår slik: En liten del av krafta øses opp i en kopp og tilsettes salt til en mettet saltlake. Fiskestykkene tas opp, legges på et fat og saltlaken helles over fisken. Overflødig saltlake helles deretter av, fanges opp og prosedyren gjentas et par ganger. Denne praksisen har også den fordelen at fisken blir mer saftig og smakfull.
Sodden jevnes ofte med mel eller fløte i dag, men klare fiskesupper finnes også.
Sildesodd, sildegryn eller sildsuppe er retter der sild er ingrediens. I disse rettene er krafta gjerne basert på en speket kjøttknoke, men biter av sild kokes med i gryta.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.