Snøskred er en plutselig forflytning av store mengder snø nedover en fjellside eller en skråning.

Faktaboks

Også kjent som

snøras, lavine

Det skilles gjerne mellom tre typer snøskred: løssnø-, flak- og sørpeskred. De fleste skredene utløses i fjellsider hvor helningen er mellom 30 og 60 grader. De vanligste terrengformene hvor snøskred utløses er større botner, åpne skålformede forsenkninger, bratte elvegjel og skar, samt konvekse partier og svaberg.

De viktigste værforholdene som påvirker skredfaren er mengden nysnø, vindens styrke og retning, samt endringer i lufttemperaturen. På nettsiden varsom.no legger Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ut snøskredvarsler hver dag gjennom hele vinteren.

Det omkommer i gjennomsnitt tre til fem personer i snøskred i Norge hvert år. Dødsulykkene skjer som oftest i forbindelse med friluftsaktiviteter. Siden midten av 1800-tallet har over 1500 mennesker omkommet i snøskred i Norge.

Typer

Snøskred inndeles i tre hovedtyper: Løssnøskred, flakskred og sørpeskred.

Løssnøskred

Løssnøskred

Løssnøskred starter oftest i ett punkt og brer seg nedover og utover. Slike skred er som oftest små og ufarlige for skiløpere.

Løssnøskred
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Flakskred

I et flakskred er det et lag med fokksnø som glir ut over et lag med gammel fast snø. Laget med fokksnø kan være alt fra 20 cm til tre meter høyt.

Av /Statskog.
Lisens: CC BY NC 2.0

Løssnøskred starter oftest i ett punkt og brer seg nedover og utover som forma på en pære med stilken opp. Skredene er som regel små og er vanligvis ufarlige for skiløpere.

Løssnøskred går helst i lett og løs nysnø eller i våt snø. Skredene blir utløst i overflata av snødekket når sammenbindingene mellom snøkrystallene, også kalt kohesjonen, er liten. Dette gjelder for nysnø som har falt i stille vær, eller om våren når sol og regn smelter bindingene mellom snøkorna. Kohesjonen er avhengig av faktorer som densitet, krystallform, temperatur og vanninnhold.

For tørr snø er det to forhold som kan gi løssnøskred: snøfall i kaldt vær og snøfall i stille vær. Ved lave temperaturer hekter snøkrystallene seg saktere sammen. Dette gjør at bindingen mellom snøkrystallene blir svake, altså lav kohesjon. Det samme skjer ved snøfall uten vind. Da får snøen en løs struktur som gir lav kohesjon. Ved snøfall i vind blir snøkrystallene derimot fragmentert og tett sammenpakket. Løssnøskredene utløses gjerne under eller like etter intense snøfall.

For våt snø minker kohesjonen raskt når bindingene mellom snøkorna smelter, og faren for løssnøskred øker. Solskinn og regn, særlig på nysnø, er ofte utløsende faktorer.

Flakskred

Voksen mann står ved siden av en bruddkant som når mannen over hodet.

Bruddkanten etter flakskred kan være så høy som 2–3 meter.

Bruddkant etter flakskred
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Et flakskred kjennetegnes ved at et fast sammenhengende snøflak glir ut. Et flakskred krever et kohesivt lag på toppen, som regel ny fokksnø, og et underliggende glideplan. Flakskred kan gli ut langs en laggrense i snøen, en grenseflate mellom to snølag med forskjellig fasthet, eller langs bakken (glideskred).

Når et flakskred utløses, oppstår et spontant brudd i et underliggende svakt snølag. Bruddet forplanter seg raskt langs dette sjiktet, noe som fører til at et mer eller mindre sammenhengende område av snøen glir ut i et eller flere store flak. I den øvre begrensningen av skredet står det typisk igjen en tydelig bruddkant mot snødekket som ikke har glidd ut. Lengden av bruddkanten kan variere fra cirka 10 meter til over én kilometer. Høyden på bruddkanten er som regel mellom cirka 20 cm og 2–3 m.

Flakskred kan bli veldig store – de fleste skred som gir skader er flakskred. Det er også en stor utfordring å forutse den lagdelte strukturen som leder opp til en utløsning av et flakskred.

Flakskred

Snødekkets sammensetning i et flakskred er i prinsippet delt i tre lag: (1) Eldre fast snø nederst mot bakken, (2) over ligger et tynt løst lag oppå den eldre faste snøen, og (3) øverst ligger et lag med ny fokksnø.

Flakskred
Av .
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Sørpeskred

I et sørpeskred er innholdet av vann i snøen så stort at snøen nærmest blir flytende. Når vanninnholdet i snøen blir over 15 prosent, brytes bindingen i snøen.

Sørpeskred kan forekomme der terrenghelningen er slak. Typiske løsneområder har helning fra 2 til 15 grader. Oftest skjer sørpeskred i områder med stor lavtrykksaktivitet og mildværsinnslag med regn og snøsmelting om vinteren. Kyst- og fjordstrøkene fra Sør-Vestlandet til Nordland er mest utsatt, men også i Troms og i Finnmark går det sørpeskred. På Svalbard har det forekommet sørpeskred som både har ført til tap av menneskeliv og store materielle skader.

Sørpeskredene varierer svært i størrelse, fra mindre utglidninger i bekkeløp, til skred med lengder på over én kilometer. I ulike dialekter kalles sørpeskred for eksempel vassfonn, vassdemme eller dapeskott.

Prinsippskisse for utløsning av sørpeskred
I mildvær samler mye vann seg i og under snødekket. Illustrasjonen viser tverrsnittet av en fjellside. Regn og smeltevann trenger gjennom snølaget. Det nederste snølaget mot bakken blir vannmettet. Mye vann kan samle seg i flatere partier og redusere friksjonen mot underlaget slik at snøen nærmest blir flytende.
Prinsippskisse for utløsning av sørpeskred
Av .
Lisens: fri

Værforhold som fører til snøskred

Snøskred går oftest under eller like etter store snøfall eller vind. Midtvinters blir snøskred vanligvis utløst i forbindelse med at det snør og blåser kraftig. Den viktigste faktoren for om skred blir utløst er hvor fort snøen samler seg opp i fjellsiden. Om våren er det gjerne varm luft, solstråling og regn som får skredene til å gå.

De tre viktigste værfaktorene som bestemmer graden av skredfare er:

  • nysnømengde og nedbørintensitet
  • vindstyrke og -retning
  • lufttemperatur

Nysnømengden har størst betydning for skredfaren, men også vind kan transportere store snømengder i fjellet og avsette dem i lesider. Skråninger som ligger på lesida for den dominerende vindretninga, er gjerne mest utsatt for snøskred fordi det her samles mye snø. På Vestlandet er dominerende vindretning fra sør og vest. Det forekommer derfor flest skred i skråninger som vender mot nord og øst, altså i lesidene. Fare for skred forekommer praktisk talt alltid i forbindelse med vind.

Endringer i lufttemperatur endrer stabiliteten i snødekket. Stigende temperatur mot 0 °C vil først nedsette styrken i snøen og dermed øke sannsynligheten for skredutløsning fordi grenene på snøkrystallene som hekter krystallen sammen, brytes. Men etter hvert vil sannsynligheten for skred avta fordi denne forandringen i krystallform, fra en grenet overflate til en mer rund overflate, fører til sammenkitting. Da oppstår nye bindinger mellom snøkrystallene, små isbroer, som øker kohesjonen.

Skredene har også en tendens til å utløses i forbindelse med varmfrontpassasjer fordi temperaturen stiger. Da øker siget i snødekket med økende fare for skred. Kraftig regn, spesielt på løs nysnø, øker tyngden på snødekket og fører til at skjærkreftene øker.

Varsling

I vinterhalvåret lager Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) snøskredvarsel hver dag for hele landet to dager fram i tid. Dette varselet er basert på observasjoner av snødekket ute i terrenget og data fra værstasjoner. Observasjonene av snødekket i nåtid er en forutsetning for å lage en god prognose for de to neste dagene ut fra værmeldingene. Varselet skal hjelpe folk å forstå hvordan været som er meldt vil påvirke snødekket og skredfaren.

I et snøskredvarsel oppgis en faregrad fra 1 (grønn farge – liten) til 5 (mørkerød – meget stor). Faregraden beskriver sannsynligheten for snøskred og gjelder et område på minimum 100 kvadratkilometer. Snøskredvarslene blir lagt ut på varsom.no.

Faregradskalaen brukt i snøskredvarslinga på varsom.no

Faregradene går fra 1–5: Faregrad 1 er liten, 2 er moderat, 3 er betydelig, 4 er stor og 5 er meget stor. Faregraden kan også være oppgitt som ikke vurdert.

Terrenget

Et skred består av tre hoveddeler: Utløsningsområdet, skredløpet/skredbanen og avsetningsområdet.

Utløsningsområdet

Hyppighet av snøskred fordelt på helningsgrad i terrenget

Skredhyppighet relativt til terrenghelning. På y-aksen er det angitt antall skred. På x-aksen er det angitt antall grader terrenget heller, fra 20 til 55 grader. Det er flest skred i terreng med helning på mellom 35 og 40 grader.

Hyppighet av snøskred fordelt på helningsgrad i terrenget
Av .
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Alle områder i en fjellside eller i en skråning som ikke er dekket av tett skog, og som har en helning mellom 30° og cirka 60°, er mulige utløsningsområder. I enkelte sjeldne tilfeller med svært ustabilt snødekke kan tørre flakskred bli utløst ned mot 28°. Når terrenget er bratt, det vil si mellom cirka 60° og 90°, glir snøen vanligvis ut etter hvert som den avlagres, og skredene blir som regel små. De fleste naturlige skredene utløses rundt 38 grader.

De områdene i en fjellside der det samler seg mest snø, er de stedene hvor vinden får dårligst tak. Snøen samles i le av større og mindre fjellrygger og knauser eller andre fremstikkende formasjoner. Det er også mer snø i forsenkninger og daldrag enn i terrenget rundt.

Typiske utløsningsområder er:

Det går ofte skred i dalsidene til store botner dannet av tidligere isbreer. Årsaken er at botnene har bratte sider og ligger i le for forskjellige vindretninger og samler snø fra mange kanter.

Åpne, skålformede forsenkninger er også vanlige utløsningsområder. Forsenkningene kan ha forskjellig størrelse, men fra 50–100 meter bredde er vanlig. Den konkave eller innhule formen er nok til at vinden får mindre tak enn ellers i fjellsiden, slik at det kan samle seg mye snø her.

Skar og elvegjel er kanskje de terrengformasjonene der det oftest utløses skred. I dype, markerte elvegjel er le-virkningen utpreget. Store gjel har ofte et kronglete løp som gjør at sidene i gjelet får varierende himmelretning, og slike gjel samler derfor opp snø fra mange vindretninger. Samtidig er skråningene i gjel ofte bratte, slik at skred lett blir utløst.

I konvekse partier, for eksempel overgangen mellom et platå på toppen av fjellet og fjellsida under som blir brattere nedover, oppstår det strekkspenninger i snøen. I slike strekksoner vil det lett kunne utløses skred.

svaberg og jevne gresskledde flater som er bratte nok, utløses det også skred. Oftest skjer dette om våren, når smeltevann siger ned gjennom snødekket. Vann som samler seg opp på bergoverflaten eller bakken reduserer friksjonen slik at hele snødekket kan gli ut.

Krefter rundt et snøflak

Illustrasjon av en fjellside med lagdelt snø. Et område av snøen er markert som potensiell skredmasse. Øverst, i overgangen mellom slakere og brattere terreng oppstår det strekkrefter. Nederst, der terrenget flater ut blir det trykkspenninger. Mellom snølagene og langs kanten av det ustabile snødekket oppstår det skjærkrefter. En kollaps i trykksonen nederst kan utløse skred.

Krefter rundt et snøflak
Av .
Lisens: fri

Skredløpet

Skredløpet er terrenget mellom utløsningsområdet og utløpsområdet, og har som regel en helning mellom 30° og 15–25°. Denne delen av skredbanen kan også variere mye i størrelse og fasong. Det vanligste er at snøskredene følger forsenkninger eller bekkeløp som er mer eller mindre markerte. Utløsningsområdet snevres da gjerne inn i overgangen til skredløpet, for eksempel når skredet starter i en åpen botn og ledes inn i et skar.

Mange skred går i terreng som ikke har et utpreget skredløp som bekker, raviner eller andre forsenkninger. Bredden kan da bli stor, i prinsippet like stor som selve utløsningsbredden, som i mange tilfeller kan bli over én kilometer. Der skredet går ut over fjellrygger, kan bredden øke nedover i terrenget.

Avsetningsområdet

Nederst mot veien på grassletta ligger snøskredavsetninger i en vifteform. Over sees skredløpet (mangler trær). Voldum i Lærdal.
.

Avsetningsområdet ligger nederst i skredbanen og der bremses skredet opp og stopper. Hvor langt et skred går, er avhengig av både størrelsen på skredet og sammensetningen av skredmassene. Tørre skredmasser har lavere friksjon og går derfor raskere og lengre enn våte skredmasser. I skredløp der skredene er små og våte, vil skredet bremses og stanse i terreng mellom cirka 25° og 15° helning, det vil si i nærheten av fjellfoten i overgangen til dalbunnen.

Skredene som går lengst, er de som både er store, for eksempel på flere hundre tusen kubikkmeter, og som samtidig består av tørre skredmasser. Oppbremsingen av slike skred skjer først for alvor når terrenghelningen blir mindre enn 10°. De kan gå flere hundre meter utover horisontalt terreng, krysse brede dalfører, eller gå langt ut i fjorder og vann. I enkelte tilfeller kan de også gå 50–100 meter opp i motsatt dalside.

Snøskred kan også dra med seg stein og jord. Det gjelder kanskje spesielt de skredene som går på våren når snøen er våt. Når snøen smelter blir disse sedimentene liggende igjen på bakken og kan over mange år bygge opp store avsetninger i en vifteform i dalsida. Ett av kjennetegna på slike avsetninger er at grus og stein ligger oppå større blokker eller rett oppå uskada vegetasjon. Årsaken er at grusen og steinene lå inni snøen, mens snøen har smeltet bort i løpet av sommeren og steinene har blitt liggende igjen. Steinene ligger ofte i litt uvanlige posisjoner, for eksempel at en mindre stein ligger i en ustabil posisjon oppå en stor steinblokk.

Sikringstiltak

Det er flere måter å hindre snøskred på, samt å redusere snøskredenes kraft og ødeleggelsene som følger. Slike tiltak blir utført i områder der snøskred utgjør en fare for menneskeliv, slik som ved skisentre, fjellandsbyer, veier og jernbaner.

En effektiv sikring mot snøskred krever som regel store og kostbare konstruksjoner. Ofte er det både sikrere og billigere å flytte det som er utsatt for snøskredfare til et sikkert sted, enten det gjelder bolighus, en utsatt veistrekning eller for eksempel en kraftledning.

Nesten uansett hvor omfattende man dimensjonerer et sikringstiltak, finnes det alltid en mulighet for at skredet kan bli større enn forventet, slik at sikringen ikke virker etter hensikten. Derfor er det fornuftig å regne med en «restrisiko» når man dimensjonerer sikringstiltak, men at denne restrisikoen må gjøres så liten som mulig.

De fleste sikringstyper mot skred kan benyttes for alt fra hus og kraftmaster til veier og anleggssteder i fjellet. Det finnes imidlertid også sikringsmetoder som er utviklet for spesialformål, for eksempel skredoverbygg som nesten utelukkende benyttes for veier og jernbaner. I det følgende er de vanligste sikringsmetodene beskrevet.

Samleskjermer

Toppområdet i et skredområde er som regel et fjellplatå med en markert overgang til det bratte utløsningsområdet nedenfor. Over disse fjellplatåene oppstår det ofte kraftig fokksnødrift når det blåser fra frisk bris og sterkere. En stor del av snøen som fjernes (eroderes) fra platået på denne måten legger seg opp i utløsningsområdet, i le for vinden. For å hindre denne fokksnødriften, og dermed redusere mengden av fokksnø i utløsningsområdet, kan det settes opp samleskjermer på platået.

Støtteforbygninger

For å hindre snøskred i å løsne, bygges såkalte støtteforbygninger i utløsningsområdet. Disse forbygningene er i prinsippet kraftige gjerder som forankrer snøen slik at brudd ikke oppstår.

Sikringsvoller og murer

I skredløpet og i utløpsområdet er det vanlig å benytte løsmasser til voller for å stoppe, lede eller bremse skredene. Sikringstiltakene bør fortrinnsvis plasseres langt nede i skredbanen, der skredhastigheten er liten og der skredvolumet som påvirkes av tiltaket er minst mulig. Dersom det ikke er plass til voller av løsmasser, kan man benytte murer av betong, men disse blir som regel dyrere enn voller av løsmasser. Andre byggematerialer kan også benyttes, for eksempel gabionmurer, eller armerte jordfyllinger.

Fangvoller eller fangmurer

Fangvoller og fangmurer brukes til å stoppe skred. Konstruksjoner av betong, stål eller wirenett kan også nyttes, såfremt man kan dimensjonere konstruksjonen mot de belastninger som følger av skredet.

Ledevoller

Ledevoller brukes til å lede skred bort fra det som ligger utsatt, for eksempel et hus, en kraftmast eller lignende. Vollene kan gis plogform dersom dette er hensiktsmessig.

Bremsekjegler

Bremsekjegler er en type sikringstiltak som benyttes for å redusere skredets hastighet og spre skredmassene ut til siden. Kjeglene benyttes gjerne i kombinasjon med andre tiltak, som for eksempel lede- eller fangvoller, for å redusere hastigheten og volumet på skredet før det når frem til sikringsvollen.

Skredoverbygg

Skredoverbygg er først og fremst aktuelt for sikring av veier og jernbaner. Overbygg gir tilnærmet full sikkerhet mot skredskader, men de er kostbare. Statens vegvesen har utarbeidet håndbøker og dimensjoneringsregler for overbygg.

Kunstig utløsning av snøskred

En mye benyttet sikringsmetode er å utløse snøskred i kontrollerte former, før et større skred eventuelt går av naturlige årsaker og fører til skade.

I prinsippet er det mange fremgangsmåter som kan benyttes. Sprengstoff er det vanligste, men eksplosive gassblandinger har også vært brukt. Sprengningen må foretas i forbindelse med en akutt skredsituasjon, det vil si når det allerede er fare for skred. Forsøk på kunstig utløsning av skred når snødekket er stabilt har liten hensikt. Skal man lykkes med å få ned et skred, må det alltid gjøres når snødekket er ustabilt.

Snøskredulykker i Norge

Ett av Norges største snøskred i nyere tid traff gårdene på Bleie i Ullensvang kommune 27. januar 1994.
.
Lisens: CC BY NC ND 3.0
Snøskred, Fjærland
Snøskred i Fjærland. Skredet gikk 2/4-2011 kl. 2230.
Snøskred, Fjærland
Av .

Hver eneste vinter skjer det større eller mindre ulykker som følge av snøskred i Norge. Særlig blir veinettet berørt, men både kraftlinjer, boligområder, skiløpere og andre som driver friluftsaktiviteter er også utsatt. Et såkalt stort snøskredår forekommer gjennomsnittlig hvert trettende år, med 10–20 dødsfall og 100–200 millioner kroner i materielle skader. Siden midt på 1800-tallet har om lag 1550 mennesker omkommet i snøskred i Norge.

Hvert år omkommer gjennomsnittlig tre til fem personer i Norge i snøskred. Mens det tidligere oftest var personer som oppholdt seg i hus som mistet livet, er det i dag en økende tendens til at dødsulykkene skjer i forbindelse med friluftsaktiviteter.

I 1979 var det 11 dødsfall som følge av snøskred, og 48 personer ble i varierende grad rammet av skred. Samtidig ble 109 våningshus eller driftsbygninger og 161 hytter og anleggsbrakker truffet av snøskred. Den verste ulykkesvinteren i senere tid inntraff i 1986, da 22 mennesker mistet livet i snøskred. 16 av disse var soldater på militærøvelse i Vassdalen i Nordland.

Vinteren 2010/2011 var den verste snøskredvinteren på 25 år i Norge, med hele 13 omkomne innen utgangen av april. De mange dødsulykkene skyldtes en kombinasjon av spesielle værforhold og en ny type friluftsliv der mange mennesker oppsøkte bratt terreng for å kjøre på ski eller med snøscooter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Veiledning i vintertjeneste, hefte 9: Snø, snøskred og redningstjeneste. Forsvarets overkommando/Hærstaben 1987 (UD 6-81-9), utarbeidet av NGI.
  • Karstein Lied (2014). Snøskred kap. 2 i Skred – skredfare og sikringstiltak: Praktiske erfaringer og teoretiske prinsipper, NGI. Universitetsforlaget.

Kommentarer (2)

skrev Hans Jørgen Jørgensen

Det er meir enn fire år sidan artikkelen er endra. I den tida har mellom anna skredvarslinga hatt store framsteg, til døme varsom.no. Eg meiner artikkelen er moden for ei oppdatering.

svarte Henriette Linge

Jeg er enig. Temaet er noe utenfor min kompetanse, jeg skal høre med Atle Nesje (glasiologi) om han kan gjøre en oppdatering.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg