Smerte, ubehagelig følelsesopplevelse som skyldes inntruffet eller truende vevsskade. Med smerten følger emosjonelt ubehag, særlig hvis den er intens eller langvarig. Smerte forekommer i forbindelse med sykdom eller skader, men kan også forekomme uten påviselig grunn. Fysiologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle forhold påvirker smerteopplevelsen og smertereaksjonen hos det enkelte individ.

Ved vevsskade eller sykdom aktiveres egne smertereseptorer i skadeområdet av mekanisk, termisk eller kjemisk stimulering. Informasjonen fra reseptorene bearbeides på veien (smertebanen) gjennom en nerve, ryggmargen og hjernestammen til hjernebarken, der smerten oppleves. Smerten kan også oppstå ved skader på steder i smertebanen eller ved skader på kontrollsystemene som påvirker smertesignalenes omkobling i ryggmargen. Smertesignaler som når ryggmargen, utløser der en refleks.

Forskjellige følesignaler som er på vei mot hjernen samtidig, kan påvirke hverandre. Denne «port»-mekanismen gjør at smerteimpulser kan begrenses av samtidige impulser av en annen type i andre nervebaner. Blåser vi på en vond finger, rister den eller gir akupunktur, vil det bli aktivitet i berøringsfibrer som demper smerteimpulsene i ryggmargen.

Smertesignalene passerer thalamus, en del av mellomhjernen. Her blir de sendt videre til hjernebarkens sensoriske område, der individet får informasjon for å lokalisere smerten. Her blir man også bevisst om smerten, dens årsak, kvalitet (brennende, stikkende m.m.) og intensitet. Fra thalamus går også signaler til den delen av hjernen som styrer følelsesmessige reaksjoner. Her forsterkes smerten av uro, angst og depresjon. Signaler går også fra thalamus til hukommelsesdelen av hjernen. Lagrede smerteopplevelser spiller en rolle for hvordan smerte oppleves senere.

Smerter deles inn i nociseptive (av vevsskade), nevrogene (skader i nervesystemet), psykogene (av psykiske lidelser) og smerte av ukjent årsak.

Smertebehandling rettes om mulig mot årsaken: medisinsk eller kirurgisk behandling gis mot betennelse, hjerteinfarkt, benbrudd osv. Ved vellykket behandling behøves smertebehandling bare i kort tid. I andre tilfeller, f.eks. ved kreft i spredning, kan årsaken ikke behandles, og behandling av selve smerten blir det viktigste. Behandlingen er også avhengig av om smerten er akutt eller kronisk.

Kroppen har flere mekanismer som demper smerte, bl.a. evnen til å danne egne smertehemmende forbindelser, endorfiner. Enkelte signalsubstanser som har betydning ved psykiske lidelser, særlig serotonin, påvirker også smertebanen.

Smerteimpulsene kan reduseres både perifert, i ryggmargen eller i hjernen. Enkelte behandlingsformer påvirker hovedsakelig fysiologiske mekanismer, andre psykologiske mekanismer. Til den første gruppen hører smertestillende midler, analgetika, og legemidler som forsterker kroppens eget smertehemmende system.

Smerteklinikker vurderer ulike smertetyper, og prøver å finne årsaken og egnet behandling. Akutte smerter krever sjelden behandling ved en smerteklinikk. Smerter pga. kreftsykdom lar seg vanligvis fjerne med analgetika, enten som tabletter, eller tilført gjennom et epiduralkateter (plastkateter i ryggen). Kroniske smerter av annen årsak enn kreft, har ofte mindre nytte av vanlige smertestillende medikamenter. Andre medikamenter som antidepressiva og antiepileptika kan hjelpe bedre. Ellers brukes akupunktur, TNS (transkutan nervestimulering), gjentatt bedøvelse av nerver og muskelknuter, fysioterapi, psykologisk behandling o.l. Har smertene vart i flere år, kan det være vanskelig å fjerne smertene helt, selv om de fleste pasienter kan hjelpes til å få et bedre liv, med mindre smerter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.