Slitasjegikt, den vanligste revmatiske leddsykdommen.

Slitasjegikt er mer enn ti ganger så hyppig som leddgikt. Risikofaktorer for utvikling av artrose er alder, kjønn, arvelighet, økt leddbelastning/-skade og overvekt. Sykdomsfrekvensen er sterkt økt hos eldre og gamle, hyppigere hos kvinner og arvelig disponerte.

Nyere viten om artrose-sykdommen tyder på at den norske betegnelsen «slitasjegikt» er misvisende som beskrivelse av sykdomsprosessen. Det handler ikke ensidig om en sykdom utløst av slitasje i leddene, men snarere om sluttstadiet av ulike og til dels ukjente, sykdomsprosesser i leddbrusken. Sykdommen gir en langsom nedbrytning av leddbrusken og en omorganisering av den benflaten som brusken hviler på, med dannelse av bencyster og kantpåleiringer rundt leddet. Sluttstadiet blir et ødelagt ledd.

De viktigste symptomene er leddsmerter, stivhet og innskrenket leddbevegelighet, som kan lede til nedsatt fysisk funksjonsevne. Utviklingen er oftest langsom, over flere tiår. Ett eller flere av kneledd, hofteledd, småledd i fingrer og tær og småledd i nakkevirvel- og lendevirvelsøylen kan rammes.

Behandlingen er symptomlindrende, ettersom medikamenter som påvirker sykdomsårsaken eller stopper sykdomsprosessen foreløpig ikke er kjent. Behandling med medikamenter (smertestillende eller anti-inflammatoriske) og øvelser som styrker muskulaturen rundt leddene, virker smertelindrende. Hensiktsmessig balanse mellom belastning og avlastning av affiserte ledd er også viktig, samt å søke å redusere andre risikofaktorer (kfr. ovenfor). Smerter og funksjonstap som følge av ødelagt leddbrusk i knær og hofteledd behandles revmakirurgisk med innsettelse av nye ledd (leddproteser).

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.