skriver (IT)

Nåleskrivere har et skrivehode der tynne, individuelt styrbare nåler slås an mot fargebåndet og lager ørsmå fargepunkter på papiret etter hvert som skrivehodet beveger seg over papiret, linje for linje. Ettersom tegnene ble bygd opp i punktmønstre, såkalte tegnmatriser, ble de kalt matriseskrivere – en noe unøyaktig betegnelse ettersom også andre skriverteknologier bygger opp tegn ved hjelp av punktmatriser. Skriftkvaliteten avhenger av punkttettheten, det vil si antall nåler i skrivehodet. De første nåleskriverne hadde 9-nåls skrivehoder, senere ble 18- og 24-nåls hoder det vanligste.

Nåleskriverne dominerte markedet i 1980-årene, ikke minst fordi teknologien var enkel og gjorde det mulig å konstruere små og rimelige skrivere. Utover 2000-tallet ble bruken begrenset enten til særskilte anvendelser som kasseapparater, eller til spesielle tilfeller der man fortsatt ønsker gjennomslag.

Skjønnskriverne fra 1980-årene var typehjulsskrivere, som hadde ferdigformede tegn (bokstaver) på små armer som lignet eikene i et hjul. Disse gav bedre skriftkvalitet enn nåleskriverne, derav navnet. Hjulet ble dreid raskt rundt etter hvert som skriverlogikken valgte riktig tegn og armen med tegnet ble så slått an mot fargebåndet og papiret. En tilsvarende teknikk ble benyttet i bånd- eller kjedeskrivere, som hadde typene festet til metallbånd som beveget seg horisontalt over papiret. Ulempen var at tallet på skrifttyper var svært begrenset, og at det var umulig å skrive ut grafikk. Denne skriverteknologien døde stort sett ut i 1980-årene.

Termiske skrivere har et skrivehode med varmepunkter som muliggjør utskrift på spesielt varmefølsomt papir. Slike skrivere kan bygges meget lette og kompakte, og teknologien benyttes først og fremst i bærbare skrivere.

Laserskrivere er ikke-anslagsskrivere som former tegn og grafikk ved å styre en laserstråle mot en lysfølsom trommel. Laserlyset gir trommelen en elektrostatisk ladning som tiltrekker sverte eller «toner». Dette presses så over på papiret, som oftest ved oppvarming. Laserskriverne har høy skriftkvalitet, stor utskriftskapasitet og avgir mindre støy enn anslagsskriverne. I 1990-årene ble teknologien utviklet til å også ta farger, og det ble vanlig å overlate til brukerprogrammet å definere skrifttype og tilrettelegge for utskrift av grafikk. Driftssikkerheten til laserskrivere er generelt sett høy. Det finnes laserskrivere i et bredt spekter av pris og ytelse, også til hjemmebruk.

Blekkskrivere benytter et skrivehode som spruter blekkdråper på papiret fra ørsmå dyser ordnet i en matrise som nålene i en nåleskriver. Etter en del barnesykdommer fremstod blekkskriveren som en moden teknologi midt i 1990-årene, og ble – ikke minst på grunn av en kombinasjon av høy utskriftskvalitet, gode fargemuligheter og lav pris – den foretrukne skrivertypen til hjemmebruk og til utskrift av farger.