Grizzly Bear

Mah-kée-mee-teuv (Grizzlybjørn), høvding i menominee-stammen. Høvdingen ble malt av George Catlin i Washinton DC i 1831, da en delegasjon var i hovedstaden for å forhandle om salg av landområder.

Av /Smithsonian American Art Museum.

Nordamerikanske urfolk fra nordøstkysten er en fellesbetegnelse for de stammene av den nordamerikanske urbefolkningen som holdt til i de østlige skogtraktene fra Minnesota til Atlanterhavskysten med sentrum omkring Great Lakes. Dette området, som regnes som et av de ti kulturområdene i det prekolumbiske Nord-Amerika, omfatter barskog og bjørk så vel som blandingsskog og en mer utpreget løvtrevegetasjon. Denne variasjonen i klima og ressurstilgang skapte ulike vilkår for menneskelig tilpasning.

Inndeling

Med utgangspunkt i den geografiske variasjonen har antropologene funnet det hensiktsmessig å foreta en tredeling av skogsfolkene territorium i 1) kystsonen, 2) Saint Lawrence-lavlandet, og 3) Great Lakes-elvelandet. Denne inndelingen tilsvarer en alternativ klassifikasjon som legger vekt på den språklige tilknytning: 1) kyst-algonkin, 2) irokesisk, 3) sentral-nordalgonkin.

Levesett

Alle de irokesisktalende folkene og de sørlige algonkinstammene var jordbrukere. Det samme var tilfelle med siouxgruppene i parklandskapet mot prærien. Selv om svedjeteknikken preget dyrkingsmåten, hadde jordbruket en intensiv karakter hos irokeserne, powhatan og delaware. Blant disse folkene fant man også den mest permanente landsbybosetning og en mer omfattende politisk integrering, til dels i form av store stammesammenslutninger eller føderasjoner.

Nord for jordbrukssonen (maisgrensen) var jakt, fiske og sanking en nødvendighet. For winnebago, menomini og de vestlige ojibwa hadde villrishøstingen imidlertid så stor betydning at den kunne minne om et slags «jordbruk».

Skogsfolkene fant alt de trengte i skogen. De utnyttet trevirke, bark og plantefibrer foruten skinn, ben og sener. Det var vanlig å bruke kano – ofte laget av bjørkenever – som transportmiddel på de mange sjøene og elvene i området. Vinterstid brukte man truger. I de sørlige traktene der alm var mest alminnelig, ble barken av dette treet brukt til taktekking.

Mellom enkelte stammer fantes handelsforbindelser som gjorde det mulig for typiske jordbrukere å bytte til seg kjøtt og skinn fra jegerspesialister. Byttemiddelet var gjerne mais og bønner. Etter europeernes ankomst fikk pelsdyrfangsten og skinnhandelen en dominerende plass. Den kom til å prege skogsfolkenes historie fra 1600-tallet, og førte til store forandringer i deres levesett.

Språk

Språklig kan stammene i det nordøstlige skogområdet klassifiseres innenfor tre hovedgrupper:

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg