skogsbilveg

Skogsbilveger skal bygges i en standard som tilfredsstiller Normaler for landbruksveger. Landbruks- og matdepartementet har i sine vegnormaler klassifisert skogsbilvegene i fem klasser:

• Vegklasse 2: Helårs landbruksbilveg. Dette er helårs bilveg med høg standard som skal kunne trafikkeres med lass hele året. Denne vegklassen skal brukes på grendeveger med blandet trafikkgrunnlag og på skogsbilveger, gardsveger og seterveger med stor trafikkbelastning av tunge kjøretøyer.
• Vegklasse 3: Landbruksbilveg. Dette er standarden for skogsbilveger, gards- og seterveger med moderat til lågt trafikkgrunnlag. Vegen skal kunne trafikkeres med lass hele året med begrensninger i teleløsningsperioden og i perioder med spesielt mye nedbør.
• Vegklasse 4: Sommerbilveg for tømmerbil med tilhenger. Dette er bilveger som bygges for transport av tømmer og andre landbruksprodukter i barmarksperioden. Vegklassen bør bare bygges i områder der tømmerkvantum og transportavstand tilsier biltransport, men hvor terrengforhold og tilgjengelige ressurser ikke gir økonomisk grunnlag for å bygge en helårsveg.
• Vegklasse 5: Sommerbilveg for tømmerbil uten tilhenger. Dette er bilveger beregnet for tømmertransport med bil uten tilhenger utelukkende i barmarksperioden. Vegklassen må bare bygges på steder der det ikke er teknisk mulig eller økonomisk forsvarlig å bygge en høgere vegstandard. Denne vegklassen skal bare benyttes i unntakstilfeller.
• Vegklasse 6: Vinterbilveg. Dette er bilveger for tømmertransport på vinterføre, der vegens bæreevne baseres på tele og snø. Vegklassen egner seg i strøk med stabile vinterforhold og lange transportavstander. Vegklassen bør bare brukes der det ikke er økonomisk grunnlag for å bygge helårsveg, og der den videre skogbehandlingen ikke krever bedre vegstandard. Ved anlegg av vinterbilveg er det vanligvis ikke nødvendig med omfattende terrenginngrep. Når bearbeiding av terrenget i vegtraseen er nødvendig (planering, fylling, sprenging, grøfting etc.) skal byggebeskrivelsen for de øvrige vegklassene følges så langt den passer.

Dimensjonerende aksellast er 13 tonn på bruer og ti tonn på veg for alle klassene av skogsbilveger. Dette gjelder også i hovedsak kravet til grøfter og stikkrenner. For øvrig varierer de tekniske og geometriske kravene mellom klassene (vegbredde, kurvatur, stigning og så videre).

Skogsbilvegene har ført til mer rasjonell hogst og framkjøring av tømmeret, og også billigere og mer differensiert skogkultur og pleie av skogen. Vegene gir allmennheten lettere tilgang til utmarka for jakt, fiske og friluftsliv. I og med at behovet for terrengtransport reduseres, vil risikoen for skader på marka og gjenstående trær bli mindre. Det kan imidlertid også være negative konsekvenser, som at skogareal går tapt for skogproduksjon.

Inngrepsfrie naturområder er områder som ligger en kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre naturinngrep. Veier, jernbanelinjer, vassdragsinngrep, vindkraftanlegg og større kraftlinjer er eksempler på slike inngrep. Siden 1990-tallet har det vært en reduksjon av inngrepsfrie naturområder på cirka fem prosent. Bygging av skogsbilveger har bidratt til denne reduksjonen.

Når vegtettheten øker, vil dyrs leveområder bli gradvis mer oppdelt. Fragmentering av arealer på grunn av utvidelser i transportnettverket og økende mengde trafikk kan utgjøre en trussel mot biologisk mangfold som følge av direkte forstyrrelser, at arters leveområder blir fragmenterte og isolerte, og fordi transportnettverkene utgjør barrierer for spredning av dyr og planter (se habitatfragmentering).

• skogbruk i Norge
• skog

• Skogkurs: Normaler for landbruksveier
• NIBIO: Skogsveger – nybygging og ombygging