En skjerding er et oppheng for gryter og kjeler som ble brukt når noe skulle kokes over åpen ild på åren eller i grua. På 1800-tallet var det to hovedtyper av skjerdinger. Den vanligste og eldste typen har to sammenkoblede deler av jern som kan reguleres i lengden. Denne såkalte hengeskjerdingen henges på et jern som står på tvers i røkutløpet. Den andre typen, vindskjerdingen, har en vannrett arm som er festet til et loddrett ovnsjern.
skjerding
Gryte i hengeskjerding i grue. Ved hjelp av hakkene, kan avstanden til ilden reguleres
Av
Audun Dybdahl.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Bruken
Når noe skal kokes, er det viktig at det blir riktig avstand mellom ild og kokekar. Ved hjelp av hakkene i hengeskjerdingen kan kroken som gryta henger i, justeres til riktig høyde. Til større kar, som ystekjeler, ble det brukt to skjerdinger, en i hvert øre. Den loddrette stangen som vindskjerdingen er koblet til, har også hakk eller andre mekanismer som gjør at høyden kan reguleres.
Historikk
Skjerdinger har blitt brukt i uminnelige tider. I Osebergskipet ble det funnet noen praktfulle eksemplarer, som består at kjettinger og kroker. De vitner om smeder med stor faglig dyktighet og god estetisk sans.
I middelalderens årestuer var det en stokk med hestehode i front, kalt gøya, som kunne svinges inn over åren. Den var hengslet høyt opp på veggen. Fra gøya hang så skjerdingen med kokekaret.
Litteratur
- Aase Bay Sjøvold, Bolig og bohave i eldre tid. Oslo 1983.
- Eilert Sundt: Om bygnings-skikken på landet i Norge. Oslo 1976.
-
Av Axel Lindahl/Norsk Folkemuseum.Lisens:
-
Vindskjerding i peisen i stua fra Detli på Trøndelag FolkemuseumAv Dino Makridis/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.Lisens: Begrenset gjenbruk
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.