skjerding

Gryte i hengeskjerding i grue. Ved hjelp av hakkene, kan avstanden til ilden reguleres av . Gjengitt med tillatelse

En skjerding er et oppheng for gryter og kjeler som ble brukt når noe skulle kokes over åpen ild på åren eller i grua. På 1800-tallet var det to hovedtyper av skjerdinger. Den vanligste og eldste typen har to sammenkoblede deler av jern som kan reguleres i lengden. Denne såkalte hengeskjerdingen henges på et jern som står på tvers i røkutløpet. Den andre typen, vindskjerdingen, har en vannrett arm som er festet til et loddrett ovnsjern.

Faktaboks

Etymologi

av norrønt skerðing, avledet av skarð 'skår', etter hakkene man regulerer høyden med

Også kjent som

skore (i Setesdal)

Bruken

Når noe skal kokes, er det viktig at det blir riktig avstand mellom ild og kokekar. Ved hjelp av hakkene i hengeskjerdingen kan kroken som gryta henger i, justeres til riktig høyde. Til større kar, som ystekjeler, ble det brukt to skjerdinger, en i hvert øre. Den loddrette stangen som vindskjerdingen er koblet til, har også hakk eller andre mekanismer som gjør at høyden kan reguleres.

Historikk

Skjerdinger har blitt brukt i uminnelige tider. I Osebergskipet ble det funnet noen praktfulle eksemplarer, som består at kjettinger og kroker. De vitner om smeder med stor faglig dyktighet og god estetisk sans.

I middelalderens årestuer var det en stokk med hestehode i front, kalt gøya, som kunne svinges inn over åren. Den var hengslet høyt opp på veggen. Fra gøya hang så skjerdingen med kokekaret.

Litteratur

  • Aase Bay Sjøvold, Bolig og bohave i eldre tid. Oslo 1983.
  • Eilert Sundt: Om bygnings-skikken på landet i Norge. Oslo 1976.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg