Antall skilsmisser i Norge økte kraftig fra siste halvdel av 1960-årene. I 1990-årene var tallene relativt stabile, for så å øke igjen fra 2000. I 2005 var det 11 040 skilsmisser, og årsgjennomsnittet for perioden 2001–2005 var 10 720, eller vel 1100 flere enn gjennomsnittet for femårsperioden før. Hyppigheten er størst blant yngre ektepar, kvinner og menn i 20–30-årsalderen. Gitt et skilsmissemønster som i 1996, vil 44 % av inngåtte ekteskap ende med skilsmisse. Tallene for tidligere ekteskapskull er langt lavere, maksimalt 26 % for de kullene som ligger høyest.

Skilsmissehyppigheten er størst 4–8 år etter giftermålet. Par med barn skiller seg sjeldnere enn par uten barn. Skilsmissenivået i Norge er relativt høyt i europeisk sammenheng, men avviker lite fra situasjonen i Danmark og Sverige.

Fra 1970-årene har samboere utgjort en stadig større andel av alle som lever i parforhold. Det finnes ingen tilsvarende statistikk over hvor mange samboerpar som går fra hverandre, men spredte undersøkelser viser langt større oppløsningssannsynlighet enn blant gifte. Pga. samboerskapene blir utviklingen i og vurderingen av skilsmissetallene langt mer usikker.

1901–10 0,7
1911–20 1,3
1921–30 1,6
1931–40 2,0
1941–50 2,7
1951–55 2,8
1956–60 2,7
1961–65 2,9
1966–70 3,3
1971–75 4,7
1976–80 6,3
1981–85 7,8
1986–90 9,4
1991–95 11,5
1996–2000 10,9
2001 11,8
2002 11,9
2003 12,3
2004 12,6

11901–60: Per 1000 gifte kvinner; fra 1967: per 1000 gifte og separerte kvinner

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.