Skalpering

Under uavhengighetskrigen påstod amerikanerne at britene utlovte urbefolkningen dusør for skalper, også av hvite amerikanere. Tegning fra cirka 1812.

Av /Missouri Historical Society.

Skalpering er en rituell handling der en kutter av hele, eller deler av, hodehuden og håret som krigstrofé, og er en praksis som er kjent flere steder i verden. Den greske historieskriveren Herodot nevner at skyterne hadde denne skikken, og den er også rapportert fra Gran Chaco i Sør-Amerika. Mest omtalt er skikken hos nordamerikanske urfolk.

Faktaboks

Uttale
skalpˈering

I Nord-Amerika

I Nord-Amerika har skalpering oppstått flere steder uavhengig av hverandre, som det østlige skoglandet, dagens nordlige Mexico og dagens South Dakota. Det er blant annet funnet en massegrav i dagens South Dakota fra midten av 1300-tallet der de fleste begravede viser tegn på å ha bli skalpert.

Både døde og levende fiender ble skalpert. I det siste tilfellet tok man bare en skalplokk nær issen på en fange som deretter ble sendt hjem vanæret. På slettelandet spilte skalpen som trofé en underordnet rolle i forhold til coup – det å berøre en fiende, uten nødvendigvis å drepe ham. En krigers dyktighet og tapperhet ble aldri målt i skalper, selv om skalpen ble preparert, farget og dekorert for fremvisning under seiersfesten. Skalpene ble iblant gjemt, men like ofte kastet etter at de hadde tjent sin seremonielle hensikt. Det hendte at skalper ble ofret til solen eller vannet med bønn om fruktbarhet og jaktlykke. Forbindelsen mellom hodehår og styrke/fruktbarhet er for øvrig et gammelt og utbredt religiøst motiv; jamfør Bibelens beretning om Samson (Dommernes bok kapittel 16, vers 16–30).

Fra 1600-tallet bredte skalpering seg utover hele kontinentet etter at europeiske kolonimakter, og senere amerikanske myndigheter, oppmuntret både hvite og allierte stammer til å ta skalper av myndighetenes fiender. Den britiske kolonistaten i Connecticut utlovte dusører for skalper allerede i 1637, tett etterfulgt av den nederlandske administrasjonen av Ny-Nederland i 1641. Fra 1688 gjorde myndighetene i Canada det samme, og det tok ikke lang tid før disse dusørordningene spredte seg over stor deler av kontinenter. Under uavhengighetskrigen påstod amerikanerne at britene fremdeles utlovte dusør for skalper, også av hvite amerikanere.

Så tidlig som på 1700-tallet hadde europeiske nybyggere adoptert skalpering som en egen skikk, selv om de hovedsakelig reserverte skalpering for sine fiender blant urbefolkningen. Europeernes måte å skalpere på skilte seg fra urbefolkningens ved at det hovedsakelig ble utført som en form for ekstrem vold. Mens urbefolkningen først og fremst benyttet skalpering som en handling ment å svare til den volden de selv var blitt utsatt for, brukte europeerne det som en skremselstaktikk. Skalperingsdusører var også et nyttig verktøy brukt av myndighetene for å holde motivasjonen oppe blant soldater, nybyggere og dusørjegere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg