skadeforsikring

Skadeforsikring er en fellesbetegnelse for alle forsikringsarter som ikke er personforsikringer (livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring).

Lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 skjelner mellom personforsikring og skadeforsikring. Tradisjonelt har ulykkesforsikring i Norge vært drevet av skadeforsikringsselskaper, som ifølge forsikringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 ikke kan arbeide med livsforsikring og pensjonsforsikring. Yrkesskadeforsikring er også definert som skadeforsikring.

Skadeforsikring deles i fire grupper:

1. Tingsforsikring, som tar sikte på å erstatte formuesverdien av de ting som er forsikret, for eksempel brannforsikring på innbo, kaskoforsikring av biler og båter.
2. Avbrudds- og interesseforsikring, som gir erstatning ved inntektstap, indirekte skader med mer som oppstår ved at en ting går helt eller delvis til grunne, for eksempel inntektsinteresser knyttet til en forretning, en fabrikk eller et skip.
3. Formuesskadeforsikring, som dekker krav om utbetaling av pengebeløp på grunn av rettsbrudd eller insolvens, for eksempel ansvarsforsikring, kredittforsikring og underslagsforsikring.
4. Forsikring av tapt liv eller arbeidsevne på grunn av ulykker og sykdommer, for eksempel yrkesskadeforsikring.

Enhver lovlig interesse kan forsikres når den lar seg verdsette i penger. Forsikring kan også tegnes til fordel for tredjemann, noe som har særlig betydning når det er tale om panthaverinteresser.

Det er et hovedprinsipp i skadeforsikring i motsetning til personforsikring at forsikringen bare skal gi erstatning for den skade som virkelig er lidt, og ingen skal kunne tjene på et inntruffet skadetilfelle.

Skadeforsikring blir som regel tegnet med en bestemt forsikringssum, som er høyeste grense for det ansvar selskapet kan få. For tingsforsikring gjelder som hovedregel at forsikringssummen må være tegnet på grunnlag av tingens virkelige verdi. Er summen mindre enn verdien, foreligger underforsikring.

Overforsikring foreligger når forsikringssummen er større enn forsikringsverdien. Da ingen skal kunne tjene på et forsikringsoppgjør, betyr overforsikring at det er betalt mer i premie enn nødvendig.

Overforsikring og dobbeltforsikring kan være et indisium på forsikringssvindel, men vil som regel være vel begrunnet når forsikringstageren ønsker å være tilstrekkelig forsikret i en tid med stigende prisnivå.

Bygninger er oftest forsikret ved fullverdiforsikring, der forsikringssummen og premien varierer i takt med endringer i prisnivået. Ved en «taksert polise» (sjøforsikring) har forsikringstager og selskap på forhånd fastsatt den forsikringssum som skal være grunnlaget ved et oppgjør selv om verdien er mindre enn forsikringssummen.

Enkelte forsikringer, som for eksempel innbo- og løsøreforsikring, kan tegnes på «førsterisiko»-vilkår, det vil si at selskapet erstatter skader opp til forsikringssummen. Skadeforsikring tegnes ofte med avtale om selvforsikring for et visst beløp.