I alle religioner finnes det sjelsforestillinger, dvs. forestillinger om at mennesket er mer enn sitt legeme og at et eller annet ikke-fysisk element i mennesket lever videre (i hvert fall en tid) etter døden. Ofte er det tale om flere sjeler, hvorav én kan tenkes å være knyttet til det biologiske liv og den andre leve videre etter døden i form av en forfedreånd, i et dødsrike el.l. I enkelte religioner (hinduisme, jainisme, orfisisme o.a.) tenker man seg at sjelen blir gjenfødt i stadig nye tilværelsesformer, inntil frelsen oppnås (sjelevandring). Buddhismen lærer det samme, men benekter at sjelen er en uforanderlig, evig størrelse; den er i uopphørlig endring, som alt annet.

Hos enkelte folk tenkes sjelen å kunne frigjøre seg fra legemet og legge ut på reise til f.eks. dødsriket, bl.a. i forbindelse med bestemte helbredelsesteknikker (se sjaman). Under innflytelse av utviklingslæren ble det på 1800-tallet fremsatt en rekke teorier om religionens opprinnelse i det såkalte «primitive» menneskets spekulasjoner omkring sjelen (Herbert Spencer, E. B. Tylor); disse teoriene har hatt stor betydning for religionsforskningen, men er nå forlatt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.