Amor og Psyke
Psyke er det greske ordet for sjel. Kjærlighetshistorien mellom henne og kjærlighetsguden er en allegori om den ubrytelige enheten mellom sjelen og kjærligheten, og den har vært motiv for en rekke kunstverk opp gjennom historien.
Av .
Begravelse av ​​greven av ​​Orgaz
Begravelse av greven av Orgaz, El Greco, 1586–1588.
Begravelse av ​​greven av ​​Orgaz
Av .

Sjel er et flertydig begrep innenfor filosofi og religion.

Faktaboks

Etymologi
gresk psykhe, latin anima

Hos antikkens grekere, for eksempel hos Homer, ble det opprinnelig brukt om det som et levende menneske har til forskjell fra et dødt, altså livspusten.

I dualistiske menneskeoppfatninger som orfisisme, platonisme og gnostisisme tenkes sjel og legeme som to selvstendig eksisterende og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bæreren av det spesifikt menneskelige, som kan og bør renses fra kroppens påvirkninger gjennom forskjellige øvelser: askese, kontemplasjon, innvielsesriter og så videre.

Fra det hellenistiske miljøet overtok kristendommen i stor utstrekning denne dualismen, som er ukjent i jødisk tenkning. Den platonske sjelsoppfatningen representeres i kristen idéhistorie av blant andre Augustin av Hippo (354–430), Bonaventura Cavalieri (1598–1647) og René Descartes (1596–1650).

Filosofi

Aristoteles (384–322 fvt.) betraktet ikke sjel og legeme som motstridende prinsipper, men mente at de forholder seg til hverandre som funksjon til organ. Sjelen var tenkt som de levende tings livsprinsipp: Plantenes vegetative sjel er ansvarlig for ernæring og vekst, dyrenes sensitive sjel står i tillegg for sansing og streben (målsøkende aktivitet), mens menneskets rasjonale eller fornuftige sjel har erkjennelse og tenkning som spesielle funksjoner. Prinsipielt utelukket Aristoteles at sjel og legeme kan atskilles, men han tilkjente likevel den aktive, tenkende delen av sjelen en form for udødelighet idet han tenkte seg strukturen i menneskets tanke og språk (logos) som noe overpersonlig.

Fra et materialistisk synspunkt ble begrepet sjel kritisert allerede av Demokrit (460–370 fvt.) og Lukrets (96–55 fvt.), og senere av Thomas Hobbes (1588–1679). De mente at i prinsippet er de såkalte sjelsfunksjonene like lovmessige og mekanisk forklarlige som materiens bevegelser.

I nyere tids filosofi blir sjel identifisert med jegets eller bevissthetens prinsipp, ikke med livsprinsipper. Bare bevisste vesener, mennesker, kan da sies å ha sjel, og sjelen tenkes i en eller annen forstand å stå i motsetning til kroppen. Noen skjelner også mellom sjel og ånd, for eksempel Ludwig Klages (1872–1956). Ånden tillegges de høyeste intellektuelle funksjonene, mens sjelen blir bærer av de andre bevissthetsfunksjonene.

Sjel–legeme-problemet

Spørsmålet om forholdet mellom det sjelelige og det legemlige er et av filosofiens klassiske problemer. Man kan skjelne mellom minst fire hovedstandpunkter:

  1. Materialismen hevder at det sjelelige (psykiske) og bevisste er produkter av materielle (fysiske) prosesser.
  2. Psykofysisk parallellisme antar at psykiske og fysiske prosesser forekommer i to parallelt løpende serier, som ikke er kausalt forbundet med hverandre. En variant er Baruch Spinozas (1632–1677) syn: Det psykiske og det fysiske er manifestasjoner av samme tilgrunnliggende virkelighet. Se identitetsfilosofi.
  3. Visse idealistiske teorier hevder at det fysiske egentlig er noe psykisk og er epifenomener (biprodukter) av en underliggende psykisk virkelighet (Gottfried Wilhelm Leibniz, George Berkeley).
  4. Dualismen hevder at det psykiske og det fysiske er to radikalt forskjellige substanser, som likevel står i et toveis årsak–virkning-forhold til hverandre (René Descartes).

Religion

I alle religioner finnes det sjelsforestillinger, det vil si forestillinger om at mennesket er mer enn sitt legeme og at et eller annet ikke-fysisk element i mennesket lever videre (i hvert fall en tid) etter døden. Ofte er det snakk om flere sjeler, hvorav én kan tenkes å være knyttet til det biologiske livet og den andre leve videre etter døden i form av en forfedreånd, i et dødsrike eller lignende. I enkelte religioner, (hinduisme, jainisme, orfisisme og andre) tenker man seg at sjelen blir gjenfødt i stadig nye tilværelsesformer, inntil frelsen oppnås (sjelevandring). Buddhismen lærer det samme, men benekter at sjelen er en uforanderlig, evig størrelse; den er i uopphørlig endring, som alt annet.

Hos enkelte folk tenkes sjelen å kunne frigjøre seg fra legemet og legge ut på reise til for eksempel dødsriket, blant annet i forbindelse med bestemte helbredelsesteknikker (se sjaman). Under innflytelse av utviklingslæren ble det på 1800-tallet fremsatt en rekke teorier om religionens opprinnelse i det såkalte «primitive» menneskets spekulasjoner omkring sjelen (Herbert Spencer, Edward Burnett Tylor). Disse teoriene hadde stor betydning for religionsforskningen, men er nå forlatt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg