Sjømannskontorene ble etablert rundt århundreskiftet til 1900-tallet, i sammenheng med selvstendiggjøringen av Norge. Dette var en videreutvikling av konsulatenes arbeid tidligere, og en videreføring av mønstringsvesenet, som hadde en noe mer militær organisering. Likevel fungerte mønstringsvesenet som et uoffisielt sjømannskontor fra siste halvdel av 1800-tallet, i takt med den økende tonnasjen i norsk skipsfart.
Etter krigen var sjømannskontorene organisert under Handelsdepartementet, og deres utenriksstasjoner fungerte som mønstringssteder for norske sjøfolk som tok hyre i utlandet. Gjennom etterkrigstiden ble kontoret reorganisert i Departementet for handel og skipsfart. Senere ble oppgavene omorganisert slik at det tidligere arbeidskontoret tok over flere av rollene til sjømannskontoret, mens det nyetablerte Sjøfartsdirektoratet overtok flere av de maritime funksjonene.
Da den norske handelsflåten var på sitt mest aktive i perioden 1870-1970, var sjømannskontorene blant de mest dominerende arbeidsformidlerne for nordmenn, spesielt menn. Opptil 25% av den mannlige befolkningen hadde vært i kontakt med kontorene i enkelte perioder av norsk sjøfarts storhetstid.
I nyere tid har sjømannskontor og arbeidskontor blitt nedlagt eller reorganisert, og i stor grad erstattet av først Aetat som senere ble reorganisert til NAV, som har en noe annen funksjon enn det sjømannskontorene hadde i sin tid. Det administrative maritime arbeidet er i sin helhet flyttet til Sjøfartsdirektoratet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.