sjølvregulert læring i skulen

Sjølvregulært læring er i pedagogikken definert som ein aktiv og konstruktiv prosess der den som lærer set mål for eiga læring og prøvar å overvake, regulere og kontrollere eigen kognisjon, motivasjon og åtferd. Dette både rettleia og begrensa av måla og kontekstuelle forhold ved situasjonen (Pintrich, 2000). Målet med sjølvregulert læringer at elevane skal lære å ta ansvar for eige liv, arbeid og livslang læring.

Det å planlegge, gjennomføre og overvake eigen læring, og vurdere sjølv i kva grad ein må endre noko for å nå målet sitt er sentralt innan sjølvregulering (Pintrich, 2002). Elevar som er sjølvregulerte, arbeider naturleg med tilbakemeldingane dei får frå lærarane og motiverer seg gjennom dette til å gjennomføre og vurdere i kva grad dei når måla dei har sett seg (Hopfenbeck, 2011; 2014). Vi snakkar gjerne om autonomi eller at elevane er i stand til å ta ansvar for eiga læring. Sjølvregulering må lærast og dette skal inngå som del av undervisninga.

Sjølvregulert læring er internasjonalt sett som eit sentralt mål for skulen (Creemers og Kyriakides, 2006). Ein ser det som sannsynleg at elevar som set seg læringsmål og tek kontroll over eiga læring, oppnår gode resultat på skulen og utviklar livslang læring (Cleary, 2006).

Det er ulike teoretiske perspektiv på sjølvregulert læring (Olaussen, 2009). Samanhengen mellom sosiale faktorar og sjølvregulert læring vert tematisert både innanfor sjølvbestemmingsteori (Deci og Ryan, 2000), sosialkognitiv teori (Bandura, 1986) og sosiokulturelle perspektiv (Vygotsky, 1978).