sjøforklaring

Artikkelstart

Sjøforklaring var en ordning for rettslig avhør av skipsfører og mannskap i anledning av havari som har rammet skipet eller ulykke som er inntruffet i forbindelse med skipets drift. Ordningen med sjøforklaring opphørte 1. juli 2008.

Formålet med sjøforklaring var å skaffe så vidt mulig fullstendige opplysninger om de faktiske omstendigheter ved og årsakene til hendelsen, særlig om forhold som var av betydning for bedømmelsen av skipets sjødyktighet eller for vurderingen av reglene om sjødyktighet, og om forhold som kan tenkes å begrunne straffansvar eller erstatningsansvar for reder, skipsfører, mannskap eller andre. Noen avgjørelse om mulig ansvar blir ikke truffet under sjøforklaringen. Men protokollen fra sjøforklaringen vil være et viktig bevis i en eventuell senere rettstvist om ansvaret.

Norsk rett

Regler om sjøforklaring sto i sjøloven av 24. juni 1994 kap. 18, II. og ble opphevet 1. juli 2008.

Tvungen sjøforklaring

For norske skip forelå det i en rekke tilfeller plikt til å holde sjøforklaring, således ved ulykker i forbindelse med driften av skipet som hadde ført til tap av liv eller til betydelig skade på person, ved visse dødsfall om bord, når skipet hadde kollidert eller grunnstøtt, når det var forsvunnet eller var blitt forlatt i sjøen, ved ulykker som hadde ført til skade av betydning på skipet, og ved brann eller eksplosjon av betydning i lasten eller betydelig forskyvning av lasten.

Sjøforklaring etter begjæring

Etter begjæring av rederen, skipsføreren eller det offentlige kunne dessuten sjøforklaring kreves avholdt i andre tilfeller hvor det var inntruffet et uhell av noen betydning i forbindelse med skipets drift.

Tid og sted

Sjøforklaringen skulle normalt holdes snarest mulig etter havariet eller ulykken, på det sted skipet ligger på havaritiden, eller, hvis havariet inntreffer underveis, i den første havn skipet kommer til etter havariet. Sjøforklaring ble holdt i Norge for vedkommende tingrett, som ble satt med to sjøkyndige rettsvitner, i Danmark, Finland og Sverige for den domstol som var kompetent etter vedkommende lands lovgivning, og i utlandet for vedkommende norske konsulrett.

Skipssammenstøt

For sjøforklaring etter skipssammenstøt gjaldt en del særregler: sjøforklaring skulle så vidt mulig holdes til samme tid for begge skips vedkommende. Ellers kunne retten bestemme at den første sjøforklaringen skulle holdes for lukkede dører og holdes hemmelig inntil det andre skipet hadde holdt sjøforklaring. Formålet med disse regler var å avskjære mannskapet på skip nr. 2 fra å «tilpasse» sin forklaring til det som mannskapet på skip nr. 1 hadde forklart, slik at skyldbedømmelsen så vidt mulig ville falle ut til gunst for nr. 2.

Ved sammenstøt mellom utenlandsk og norsk skip skulle sjøforklaring for det norske skip ikke holdes hvis det utenlandske skip ikke etter sin nasjonale rett hadde plikt til å avgi en tilsvarende forklaring. Formålet var å forhindre at norske skip på grunn av reglene om sjøforklaring skulle bli stilt ugunstigere bevismessig enn utenlandske skip i tilfelle av prosess i utlandet.

Undersøkelseskommisjon

Hvis en sjøulykke hadde medført store tap av liv eller eiendom, kunne Justisdepartementet nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon; i så fall pliktes sjøforklaring ikke holdt.

Om et merkepliktig fiskefartøy forliste eller ble forlatt i sjøen og det var grunn til å frykte at hele mannskapet var omkommet, skulle ulykken granskes av en fast undersøkelseskommisjon for slike ulykker.

Litteratur

  • Kopperud, Kaare André: Om sjøforklaringer, sjødyktighet og straffbare handlinger til sjøs, 1983, isbn 82-504-0591-9, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg