Sirissfrosker er en amfibieslekt i ordenen haleløse amfibier, familien løvfrosker. Slekten omfatter tre nordamerikanske arter: nordsirissfrosk Acris crepitans, sørsirissfrosk Acris gryllus og blanchardfrosk Acris blanchardi. Den sistnevnte har inntil nylig blitt regnet som underart av nordsirissfrosken.
Sirissfroskene er svært små, og artene ligner hverandre. Lengden fra snutespiss til kloakkåpning er 15-33 millimeter hos sørsirissfrosken, 19-38 millimeter hos nordsirissfrosken og 15-38 millimeter hos blanchardfrosken. Hunnen er noe større enn hannen. Ryggfargen varierer fra grå til brun eller olivengrønn, ofte med mørke bånd på beina og uregelmessige flekker. Hannen har en stor kvekkepose under strupen. Bakbeina har svømmehud. Huden er ru med mange vorter.
I motsetning til andre løvfrosker, klatrer ikke sirissfroskene i trær. De er helst å finne ved bredden av stillestående eller sakteflytende vannansamlinger. Dette kan være dammer, grøfter eller sumper, som regel med rikelig solinnstråling. De er mer sjeldne i større innsjøer, brede elver og forurensede lokaliteter. I regnvær kan de tilbakelegge betydelige avstander over land. Nordsirissfrosken er blant annet funnet 1,3 kilometer fra nærmeste vannansamling.
I sørlige deler av utbredelsesområdet kan man finne sirissfroskene hele året, men i nordlige områder går de i dvale (hibernerer) fra oktober til mars-april. De tilbringer vinteren i sprekker ved bredden av dammen eller under steiner og vissent løv på bakken. Sirissfroskene kan være aktive både om dagen og natten. For å unnslippe angrep fra predatorer, kan de små froskene gjøre imponerende hopp. Et hopp på én meter er ikke noe problem for dem.
Føden består av små virvelløse dyr, som insekter, spretthaler, edderkoppdyr, ormer, snegler og krepsdyr. Rumpetrollene spiser påvekstalger og planteplankton.
Sirissfroskene synger både om dagen og om natten, og hannens sangpost er gjerne på en flyteplante langs bredden av yngledammen. I Texas kan man høre de første individene allerede i februar, men lengre nord foregår det meste av sangen i april-juli. Sangen har blitt sammenlignet med to småsteiner eller klinkekuler som slås mot hverandre, et metallisk kik-kik-kik som gjentas. Hunnen velger partner basert på hannens sangkvalitet.
Egglegging kan foregå over hele sommerhalvåret, men aktiviteten er størst i april-juli. Eggene blir lagt enkeltvis eller i små klumper på 2-10 egg, som oftest festes til plantestengler eller steiner i dammen, men de kan også legge dem direkte på bunnen. Hver hunn legger 15-400 egg og kan ha flere kull i året.
Eggene klekkes etter cirka fire dager, og rumpetrollstadiet varer vanligvis 50-90 dager. Metamorfosen skjer som regel tidlig på høsten. De nymetamorfoserte småfroskene sprer seg etter hvert inntil 100 meter fra dammen. Levealderen blir sjelden mer enn ett år, men det er kjent eksempler på at de kan bli tre år i naturen.
Nordsirissfrosken er utbredt over den østre halvdel av USA, fra New York til New Mexico. Den forekommer også i nordlige deler av Coahuila i Mexico. I nordlige deler av utbredelsesområdet har arten gått sterkt tilbake i antall, og bestandene har blitt oppsplittet og isolert.
Blanchardfrosken forekommer særlig i Midtvesten i USA, fra Michigan og Wisconsin i nord til Texas i sør, og fra Vest-Virginia i øst til Colorado i vest. Den forekom tidligere i sørvestre deler av Ontario, men er ikke observert der siden 1987, så den regnes nå som utdødd i Canada. Nordlige bestander av arten har gått sterkt tilbake og som for de andre sirissfroskene, synes habitatødeleggelse, habitatendring og forurensning å være viktige årsaker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.