Sikh, medlem av et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab, India, på 1500-tallet av Guru Nanak (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere). Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og ca. 2 prosent av Indias befolkning. Det lever betydelige antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia og Canada.

Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og i stedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Sikhismen deler imidlertid grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel. Den deler også noen trekk med islam, spesielt sufismen: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap. 

Guru Nanak forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, Guru Granth Sahib (Adi Granth). I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra gjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykksalighet.

Sikhenes gudshus, gurdwara, er i likhet med moskeer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Guru Granth Sahib. Ved gurdwaraen skal sikhenes gule flagg være heist på en flaggstang. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Guru Granth Sahib. Sikhene har religiøse fester, for eksempel feiring av Guru Nanaks og Guru Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Guru Granth Sahib. Sikhene avstår fra tobakk, men har ikke absolutte matforskrifter.

Sikhismen ble under Guru Nanak og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Guru Ram Das (aktiv 1574–81), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Guru Arjan (1563–1606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar, som med det ble sikhenes hellige by.

Under presset fra muslimske herskere organiserte sikhene seg etter hvert som et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den 6. guru (Guru Hargobind, død 1645) og ble fullført under den 10. (og siste menneskelige) guru (Guru Gobind Singh, død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære fem kjennetegn: uklippet hår og skjegg, skjult under en turban; en kam; et armbånd av stål; et sverd; en kortbukse. De skulle også bære tilnavnet Singh, «løve». 

Sikhene førte stadig kamp mot mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780–1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de militært beseiret av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store opprøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, mange sikher ble drept og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. februar skrev Iris keser

Hvilke rolle og virkning har sikhene i det norske samfunnet idag?

15. mai skrev Knut A. Jacobsen

Se bøkene Sikhismen (Høyskoleforlaget 2006) s. 107-18; Sikhs in Europe (Ashgate 2012) s. 19-38; og Young Sikhs in a Global World (Routledge 2016) s. 149-166.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.