Tømmer. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

sertifisering av skog

Miljøsertifisering av skog skal bidra til at skogsdriften skjer på en miljøvennlig måte. Et av de 27 kravpunktene i Norsk PEFC Skogstandard er knyttet til livsløpstrær og døde trær. Stående død ved kalles gadd, og store tørrgraner som denne er av stor betydning for det biologiske mangfoldet i skogen - noe alle hakkespetthullene vitner om.
Av .

Artikkelstart

Sertifisering av skog er en godkjenningsordning for et bærekraftig skogbruk som skal sikre skogens økonomiske, miljømessige og sosiale verdier. Sertifiseringen kan gjelde enkeltbedrifter eller grupperinger, for eksempel skogeierforeninger, eller også produksjonsprosesser.

Faktaboks

Også kjent som

skogsertifisering, gruppesertifisering, miljøsertifisering

Skogsertifisering er i utgangspunktet en frivillig og markedsbasert anordning, men det er en vanlig oppfatning at sertifisering og offentlige reguleringer kompletterer hverandre og fremmer et felles mål om bærekraftig skogforvaltning.

Sertifiseringsordninger i Norge

I Norge er det to sertifiseringsordninger for skog: Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council).

Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt 40 000 skogeiendommer med til sammen 73 millioner dekar skog, hvorav 60 millioner dekar er såkalt produktiv skog. Omtrent 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC.

Sertifisering med FSC og PEFC stiller tilnærmet de samme kravene til hvordan skogbrukstiltak skal gjennomføres. Den viktigste forskjellen mellom de to sertifiseringssystemene er at det på alle FSC-sertifiserte eiendommer skal utarbeides en forvaltningsplan med kartfesting av arealer avsatt til biologisk mangfold, i tillegg til nøkkelbiotopene.

Norsk PEFC skogstandard har utspring i Ministerkonferansen om beskyttelse av Europas skoger (Forest Europe).

FSC Norge er en del av et internasjonalt nettverk for å fremme bærekraftig bruk av verdens skoger. FSC-medlemmer omfatter miljøorganisasjoner som Verdens naturfond (WWF) og Greenpeace, sosiale organisasjoner som National Aboriginal Forestry Association i Canada, private selskaper som Tetra Pak og IKEA samt skogeiere og forvaltere, produksjonsselskaper, aksjonister og enkeltpersoner. Som en del av arbeidet med å etablere et norsk FSC-kontor ble Foreningen Skogen etablert høsten 2020.

Historie

Tømmeret i tømmervelta er kjørt fram til vei med lassbærer.
Tømmervelte
Lisens: CC BY SA 3.0

Grunnlaget for skogsertifiseringen i Norge ble lagt gjennom prosjektet Levende Skog. Levende skog startet i 1995 som et resultat av økt oppmerksomhet omkring skog- og miljøspørsmål, og med formål om å utarbeide kriterier for et bærekraftig norsk skogbruk – heriblant systemer som kunne dokumentere og kontrollere miljøtilstanden i skog.

En egen arbeidsgruppe, bestående av representanter for skogeiere, skogsindustrien, arbeidstakere, fagbevegelsen, friluftslivsorganisasjoner, miljøbevegelsen og naturvernorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner og myndigheter, fikk ansvaret for å konkretisere kravene til et bærekraftig skogbruk. Målet var å bidra til å styrke norsk og internasjonal tillit til at skogindustrien i Norge hadde basis i et bærekraftig og miljøvennlig skogbruk, tuftet på en langsiktig ressursforvaltning.

I 1998 ble det oppnådd enighet om «Standarder for et bærekraftig norsk skogbruk». Levende Skogs standarder for et bærekraftig skogbruk var ment å skulle kunne benyttes i sertifiseringssammenheng, uavhengig av valg av sertifiseringssystem. Levende Skogs sertifiseringsutvalg, som ble opprettet i samråd med miljø- og friluftsorganisasjonene, utredet og kom med anbefalinger om hvordan skogsertifiseringen kunne organiseres i Norge.

Ved utgangen av 2000 var praktisk talt hele det norske skogbruket sertifisert etter Levende skogs sertifiseringsopplegg. Sertifiseringen skjedde i all hovedsak i form av gruppesertifisering, noe som innebar at skogeierforeningene (de daværende skogeierandelslagene) og andre tømmerkjøpere ble sertifisert etter Levende Skogs skogstandarder og miljøstyringssystemet ISO 14001. Gruppesertifiseringen innebar at skogeiere som ville selge tømmer forpliktet seg, enten gjennom en egen avtale eller gjennom tømmerkontraktene, til å følge skogstandarden. Forpliktelsen var knyttet til forvaltningen av hele skogeiendommen og ikke bare den enkelte drift.

Systemet med sertifisering etter Levende Skogs standarder og ISO 14001 ble i 2000 godkjent under PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification), verdens største internasjonale skogsertifiseringssystem.

I 2006 ble Levende Skog-standarden revidert, og Rådet for Levende Skog etablert som eier og forvalter av standarden. En forutsetning for enigheten var at kravpunktet «Skogreising og treslagsskifte» skulle revideres. Dette lyktes imidlertid ikke, og naturvernorganisasjonene og friluftsorganisasjonene trakk seg fra Levende Skog-samarbeidet i 2010. Sertifiseringen ble videreført etter de samme krav som tidligere, og ansvaret for forvaltningen av systemet og skogstandarden ble lagt til PEFC Norge.

I 2015 ble PEFC-standardene revidert, men naturvernorganisasjonene og deler av friluftsorganisasjonene deltok ikke i revisjonen.

Kravene til skogforvaltningen

Norsk PEFC Skogstandard omfatter 27 kravpunkter:

Forvalteransvar og planlegging

PEFC Norges kravpunkt nummer fem omhandler friluftsliv. Naturopplevelse er en vesentlig del av friluftslivet, og kravpunktet skal bidra til å sikre mulighetene til ferdsel og naturopplevelse i skog. Ved skogbrukstiltak skal det legges vekt på å ivareta opplevelseskvalitetene, særlig langs stier og skiløyper.
Friluftsliv
Lisens: CC BY SA 3.0
  1. Forvalteransvar og skogsertifiseringsavtale
  2. Arbeidskraft og sikkerhet
  3. Planlegging i skogbruket
  4. Skogsveger
  5. Friluftsliv
  6. Samiske rettigheter
  7. Bevaring av skogarealet
  8. Genbevaring – skogstrær
  9. Åpenhet om miljøinformasjon

Hogst og skogbrukstiltak

Miljøsertifisering av skog skal dokumentere at hogsten er utført på en miljøvennlig måte. I dagens bestandsskogbruk har hogstmaskinen erstattet motorsagen, og lassbæreren er hesten og transportmaskinen. Lassbæreren frakter tømmeret fra stubben og ut til velteplassen. En lassbærer kjører sakte, og det er mest effektivt og mest kostnadsbesparende med korte kjøreavstander. Samtidig får lassbærerførerens trasévalg stor betydning for hvor store kjøreskadene blir.
Beltegående lassbærer
Lisens: CC BY SA 3.0
  1. Hogst
  2. Avfall og forurensning
  3. Livsløpstrær og døde trær
  4. Terrengtransport
  5. Langsiktig virkeproduksjon
  6. Markberedning
  7. Treslagsfordeling
  8. Bruk av plantevernmidler
  9. Gjødsling og næringsbalanse
  10. Bruk av utenlandske treslag
  11. Skogreising og treslagsskifte

Særskilte miljøverdier

  1. Nøkkelbiotoper
  2. Hensyn til rovfugler og ugler
  3. Hensyn til tiurleik
  4. Vannbeskyttelse
  5. Myr og sumpskog
  6. Brannpåvirket skog
  7. Kulturminner og kulturmiljøer

Det er et mål at standarden blant annet skal sikre at skogen i Norge, på kort og lang sikt, skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av arter som er naturlig tilhørende her i landet. Standarden er primært basert på en livsmiljøtilnærming. Utgangspunktet har vært, og er, at det er skogen som helhet som skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av artene. Dette er ut fra en erkjennelse av at det er forekomsten av egnede livsmiljøer som er avgjørende for artsmangfold og artssammensetning.

Registrering og utvelgelse av nøkkelbiotoper er implementert i norsk skogbruk gjennom skogsertifiseringens kravpunkt.

Livsmiljøer

Gjennom NIBIOs prosjekt Miljøregistrering i skog (MiS) er det definert tolv ulike livsmiljøer som er viktige for de artene som er avhengige av at det tas spesielle hensyn i skogbruket. Slike livsmiljøer bevares og utvikles ved at det blir etablert nøkkelbiotoper. I 2015 var 120 000 livsmiljøer registrert, og 87 000 av disse avsatt som nøkkelbiotoper.

I 2017 ble Natur i Norge (NiN) inkludert som en del av MiS-registreringene, og beskrivelsen av livsmiljøene skal følge NiN-systemet. MiS-metodikken er imidlertid den samme, og benyttes av skogbruket til å kartlegge og forvalte livsmiljøer.

Livsmiljøer i skog

Liggende død ved (en låg, flere læger) er det vanligst forekommende livsmiljøet i skog, med 16–17 prosent arealdekning. Rendalen, Innlandet.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Total mengde dødt virke i produktiv skog i Norge ble estimert til 95 millioner kubikkmeter i 2017, noe som utgjør 11,1 kubikkmeter per hektar. Mengden av død ved har i gjennomsnitt økt med cirka to prosent årlig siden midten av 1990 tallet, men de senere årene er denne økningen blitt mindre. Endringen i mengden død ved varierer imidlertid mellom regioner. Det er mest død ved i grandominert skog og mindre i furudominert skog.

Liggende død ved, låg; flertall: læger
Lisens: CC BY SA 3.0
  1. Stående, død ved
  2. Liggende, død ved
  3. Rikbarkstrær
  4. Trær med hengelav
  5. Eldre løvsuksesjoner
  6. Gamle trær
  7. Hule løvtrær
  8. Brannflater
  9. Rik bakkevegetasjon
  10. Bergvegger
  11. Leirraviner
  12. Bekkekløfter

Livsmiljøtilnærmingen er også tillagt avgjørende vekt i de øvrige kravpunktene. Viktige livsmiljøer sikres eller utvikles blant annet gjennom gjensetting av livsløpstrær, bevaring eller utvikling av kantsoner mot myr, vann og vassdrag og i verdifulle kulturlandskap, samt gjennom spesiell behandling av sumpskoger, edelløvskoger, brannpåvirket skog, med mer.

Selv om nøkkelbiotopene er basert på livsmiljøtilnærming, har metoden for registrering og utvalg (MiS-metoden) hele tiden forutsatt at det skal vurderes nøkkelbiotopstatus for kjente forekomster av truede arter. Før hogst er det imidlertid gjort til et sertifiseringskrav at eksterne miljødatabaser skal konsulteres. Hvis en hogst berører en kjent forekomst av en truet art eller en truet naturtype, skal en biolog involveres for å vurdere om det skal etableres en eller flere nøkkelbiotoper i området. For en truet art som er knyttet til kvaliteter som ville blitt forringet ved hogst, vil en slik vurdering måtte føre til at det blir etablert en nøkkelbiotop rundt forekomsten.

Internasjonale sertifiseringssystemer

Internasjonalt er flere systemer i bruk, selv om FSC og PEFC er de klart dominerende systemene globalt. I USA er for eksempel American Tree Farm System (ATFS) og Sustainable Forestry Initiative (SFI) mye benyttet, i tillegg til FSC.

Globalt finnes det over femti forskjellige sertifiseringssystemer, innrettet mot ulike skogtyper, eierskap og forvaltningsregimer. Noen land har utviklet sine egne sertifiseringsstandarder, metoder og institusjoner – vanligvis basert på en internasjonal modell. Selskaper involvert i skogsdrift har også i noen grad etablert egne standarder, selv om disse ofte er mindre strenge enn de som er etablert av de større sertifiseringsordningene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg