Objektet skjæres ved hjelp av en spesiell kniv, mikrotom, opp i en serie parallelle, tynne snitt. På grunnlag av disse kan det lages forstørrede modeller av objektet. På 1930- tallet kopierte man snittbildene på skiver av voks som så ble limt sammen i rekkefølge. Denne teknikken ble for eksempel brukt for å undersøk hjernens og nervebanenes utforming hos primitive urfisk, og nordmannen Leif Størmer gjorde detaljerte studier av bena til trilobittene. Idag kan man sette sammen seriesnittene digitalt, noe som gir bedre muligheter til å studere de indre strukturene. Dette har blitt brukt for eksempel i studiet av det indre av kraniene hos tidlige pattedyr og i studiet av siluriske lokaliteter i Herefordshire. De sistnevnte er dyr som kun kan bli funnet ved å serieslipe lovende steiner.
Dersom fossilene finnes i forsteinete bergarter kan de ikke snittes med mikrotom, i stedet benyttes serieslipning. Man sliper steinen med fossilet litt og fotograferer eller tegner det fremkomne tverrsnittet. Så sliper man igjen noen millimeter og fotograferer om igjen og fortsetter inntil hele fossilet er slipt vekk. På grunnlag av de fremkomne figurene lages det modeller av fossilet. Metoden er arbeidskrevende, men gir mye informasjon.
Det blir stadig vanligere å studere fossiler ved røntgen, for eksempel ved mikro CT. Slik kan man unngå å ødelegge fossilet, men ikke alle bergarter egner seg for denne metoden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.