sentralisering av politisk makt

Sentralisering av politisk makt kan forstås som en konsentrasjon av myndighet og beslutningsansvar til en begrenset gruppe personer – politikere eller byråkrater. En slik konsentrasjon av myndighet kommer tydeligst til syne på nasjonalt nivå, men er også utviklet på det lokale styringsnivå – i landets kommuner og fylkeskommuner. I dag finner vi også en maktkonsentrasjon på overnasjonalt nivå, der særlig EU – og for Norges del EØS – fatter bindende vedtak for dets medlemsland og for borgerne i de enkelte medlemsland.

I norsk politisk debatt og reformvirksomhet er spørsmålet om sentralisering av myndighet særlig knyttet til hvordan utformingen av relasjonene mellom sentrale statlige politiske myndigheter og myndighetene i den enkelte fylkeskommune og kommune skal være. I likhet med de fleste vesteuropeiske land er det særlig veksten i – og tilgang til og omfang av – de offentlige velferdsordninger som har vært den sterkeste drivkraft i den norske sentraliseringsprosessen. Selv om det er kommunene som, med unntak av sykehusdriften, har fått et hovedansvar for tilrettelegging, produksjon og ytelse av de ulike velferdstjenester – som barnehager, skoler og eldreomsorg – forutsettes det at denne tjenesteytingen skal være av universell karakter. Dette vil si at rettigheter til, omfang av og kvalitet på denne tjenesteytingen ikke skal variere mellom kommunene, utover nødvendige lokale tilpasninger som bostedmønster og topografi krever.

Denne form for sentralisering er imidlertid ikke absolutt. Selv om sentrale statlige myndigheter gjennom lovgivningen bestemmer hvilke oppgaver kommunene skal ivareta, har kommunene forholdsvis stor frihet til å foreta lokale tilpasninger i måten tjenestene organiseres og ytes på. Ansvaret for gjennomføringen av den statlige velferdspolitikken gir også kommunene relativ stor makt i forhold til statlige myndigheter. Det er også bare unntaksvis at statlige myndigheter intervenerer direkte i forhold til tiltak og disposisjoner gjort av enkeltkommuner. Den mest omfattende form for statlig inngripen i den kommunale virksomhet skjer i forhold til kommuner som er i «økonomisk ubalanse», og dette skjer gjennom å innlemme vedkommende kommune i et «Register om betinget godkjenning og kontroll» (ROBEK). Kommuner som befinner seg i dette registeret må ha godkjenning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å oppta lån. Departementet skal også avgjøre lovligheten av budsjettvedtakene i vedkommende kommune.

I tillegg til denne vertikale sentraliseringen har man også hatt ulike former for horisontal sentralisering. Det viktigste tiltak på dette området var grunnlovsvedtaket i 1814, der man lovfestet en tredeling av den statlige maktutøvelse etter de prinsipper som den franske filosofen Montesquieu hadde utformet: en lovgivende, en utøvende og en dømmende myndighet. Innføringen av en parlamentarisk styringsordning i 1884 – med krav om at regjeringen skulle utgå fra og stå ansvarlig overfor Stortinget – bidro til å svekke realitetene bak denne maktfordelingen.

Ut over denne sentrale maktfordelingen, har utviklingen på statlig nivå gjennom en rekke år vært mer preget av en desentralisering av myndighet. Dette kommer ikke minst til uttrykk i den vekst man har hatt i antall direktorater, der tidligere departementsavdelinger og -oppgaver er flyttet ut til mer spesialiserte forvaltningsmessige enheter som normalt har et hovedansvar for iverksetting av den statlige politikken – både på sentralt og lokalt nivå.

Det kanskje mest omfattende tiltaket som har bidratt til en horisontal maktsentralisering, er den kommuneinndelingsreformen som trer i kraft fra 2020 over hele landet. Denne reformen innebar en reduksjon i antall kommuner i Norge fra 426 til 358, noe som i realiteten fører en sentralisering av den politiske og administrative styringen i de nye sammenslåtte kommunale enhetene. Også regionreformen har ført til en omfattende sentralisering av myndighet på det politiske mellomnivået. Hvorvidt denne form for horisontal sentralisering bidrar til å styrke lokale myndigheters makt i forhold til staten gjenstår imidlertid å se.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg