sentralisering av bosettingen

En omfattende befolkningsmessig sentralisering var i utgangspunktet forårsaket av industrialiseringen. Bysamfunn har lange historiske røtter – som forsvarsverk, kultursentre, politiske sentre og økonomiske markedsplasser. Likevel var det den industrielle revolusjonen som bidro til den sterke veksten i – og etablering av nye – bysamfunn. Industriproduksjonen i stor skala forutsatte lett tilgang på arbeidskraft, og denne arbeidskraften ble gjort tilgjengelig gjennom store befolkningsforflytninger fra landsbygda til de raskt voksende industristeder.

Selv om det var Storbritannia som innledet denne raske befolkningsvekst i byene på første del av 1800-tallet, spredte sentraliseringen av økonomisk virksomhet og befolkning seg til de fleste europeiske land, og etter hvert resten av verden. Vekst i og dannelse av bysamfunn kalles også urbanisering, og har et meget stort omfang på verdensbasis.

I Norge fant denne industrialiseringen og urbaniseringen sted noe senere enn i resten av Europa, og da endringene kom var veksttakten i sentraliseringen av bosetningen – med unntak for de større byer, og særlig Oslo – langt lavere enn hva tilfellet var i andre europeiske land. Det er først i tiden etter andre verdenskrig at sentraliseringen av landets bosettingsmønster har vært sterk. Dette vises klart i tabellen under, som presenterer tall for andelen av landets befolkning som var bosatt i norske bygder og byer i perioden 1801 til 1946.

At utbyggingen av industriell masseproduksjon var avgjørende for den sterke veksten i byer og tettsteder som fant sted på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet i Vest-Europa og Norge er det neppe noen uenighet om. Men denne veksten og befolkningssentraliseringen har også funnet sted og endog blitt forsterket i årene etter tilbakegangen til den tradisjonelle industriproduksjonen – i det vi kaller den post-industrielle fasen.

Også andre forhold enn storskala industriproduksjon har bidratt til det bosettingsmønsteret vi har i dag. Den mest kjente teori om byutvikling og bosettingsmønster ble utformet av den tyske geografen Walter Christaller på 1930-tallet. Ifølge denne teorien vil endringer i bosettingsmønsteret føre til en hegemonisk rangordning av byer og tettsteder. Denne teorien en basert på generell markeds- eller etterspørselsteori, der det sentrale argumentet hos Christaller er at i tillegg til prisen vil etterspørselen etter et gode eller en tjeneste være avhengig av reisekostnader/reisetid til markedsplassen. Jo større geografisk avstand, jo lavere ville etterspørselen være. Samtidig forutsatte produksjon og omsetning av ulike goder en minimumsbefolkning – slik at omsetning av dagligvarer kunne skje i små lokalsamfunn eller nabolag, mens salg av mer eksklusive goder og tjenester forutsatte en langt større terskelbefolkning av potensielle kunder. Slike markedsforhold bidro ifølge Christaller til en hierarkisk ordning av byer og tettsteder – og til en sterkere fortetning av befolkningen.

En teori som dette bidrar et stykke på vei til å forklare den fortetning som har funnet sted i Norge i løpet av det siste århundret. Landets tettstedsutvikling har vært kjennetegnet av et spredt mønster, der man i samtlige regioner eller fylker har opplevd en befolkningsvekst i byer og tettsteder, sammen med en ikke altfor rask uttynning av landsbygda. I en viss forstand kan utviklingen av bosettingsmønsteret i Norge betegnes som en desentralisert sentralisering.

• bosettingsmønsteret i Norge
• sentralisering
• sentralisering av politisk makt