sentralisering av bosettingen

Sentralisering av bosettingen, innebærer en fortetning og konsentrasjon av befolkningen til et begrenset antall byer og tettsteder i et land. Generelt innebærer begrepet sentralisering en konsentrasjon av økonomiske aktiviteter, kulturell virksomhet, befolkning og politisk makt til et begrenset antall enheter – det være seg geografiske eller organisatoriske enheter – eller personer som fungerer som enevoldsherskere. Utvikling av sentraliserte samfunnsformasjoner og organisasjoner startet i den nasjonsbyggingsfase som ble innledet i Europa ved freden i Westfalen i 1648, da etablering og utvikling av nasjonalstaten fant sted – i første omgang med en sentralisering av politisk og administrativ makt.

En omfattende befolkningsmessig sentralisering var i utgangspunktet forårsaket av industrialiseringen, en industrialiseringsfase som startet nokså sent i Norge sammenliknet med andre land i Vest-Europa. Selv om bysamfunn har lange historiske røtter – som forsvarsverk, kultursentre, politiske sentre og økonomiske markedsplasser – var det den industrielle revolusjonen som bidro til en meget sterk vekst i – og etablering av nye – bysamfunn. Industriproduksjonen i stor skala forutsatte lett tilgang på arbeidskraft, og denne arbeidskraften ble gjort tilgjengelig gjennom store befolkningsforflytninger fra landsbygda til de raskt voksende industristeder. Selv om det var Storbritannia som innledet denne raske befolkningsvekst i byene på første del av 1800-tallet, spredte sentraliseringen av økonomisk virksomhet og befolkning seg til de fleste europeiske land, og etter hvert resten av verden. Vekst i og dannelse av bysamfunn er også gitt betegnelsen urbanisering, og har et meget stort omfang på verdensbasis.

Sentralisering i Norge

I Norge fant denne industrialiseringen og urbaniseringen sted noe senere enn i resten av Europa, og da endringene kom var veksttakten i sentraliseringen av bosetningen – med unntak for de større byer, og særlig Oslo – langt lavere enn hva tilfellet var i andre europeiske land. Det er først i tiden etter annen verdenskrig sentraliseringen av landets bosettingsmønster har vært sterk. Dette vises klart i tabellen under, som presenterer tall for andelen av landets befolkning som var bosatt i norske bygder og byer i perioden 1801 til 1946

Tabell. 1. Andel av Norges totalbefolkning bosatt i bygder og byer 1801-1946

Årstall Total befolkning Andel bygder Andel byer

1801 883 353 91,2 8,8

1855 1 490 047 86,7 13,3

1900 2 239 880 72,0 28,0

1920 2 649 775 70,4 29,6

1946 3 156 950 72,0 28,0

2019 5 328 212 18,0 82,0

Mens tallene fram til 1946 baserer seg på en formell inndeling av by-/og landkommuner, er tallene fra 2019 basert på et mer "teknisk" tettstedsbegrep, noe som fører til større tall for sentraliseringen av bosetningen i 2019 enn hva man ville fått ved å bruke den formelle kommuneinndelingen til å skille mellom byer og bygder.

Allikevel viser disse tallene at det er gjennom de siste vel 70 årene den sterkeste fortetningen av bosettingsmønsteret har funnet sted i Norge. Folk har ikke bare flyttet til eksisterende tettsteder, men mange nye tettsteder er blitt skapt eller etablert i løpet av etterkrigstiden. Dette betyr også at ikke all sentralisering av bosettingen i Norge innebærer en flytting over lange avstander, og der visse urbaniserte regioner virker som en magnet på bosettingsmønsteret. Riktignok er det slik at de største byene i landet har hatt en raskere veksttakt enn andre byer og tettsteder, men samtidig har det ikke vært noen nedgang av betydning i folketallet i landets fylker. I 11 av landets 18 fylker har folketallet hatt en vekst på over 10 prosent i perioden 1999 til 2019. Men også i "utkantfylker" som Sogn og Fjordane, Nordland og Finnmark har det vært en positiv befolkningsutvikling i løpet av de siste 20 årene.

Utvikling av tettstedsmønster

At utbyggingen av industriell masseproduksjon var avgjørende for den sterke veksten i byer og tettsteder som fant sted på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet i Vest-Europa og Norge er det neppe noen uenighet om. Men denne veksten og befolkningssentraliseringen har også funnet sted og endog blitt forsterket i årene etter tilbakegangen til den tradisjonelle industriproduksjonen – i det vi kaller den post-industrielle fasen. Også andre forhold enn storskala industriproduksjon har bidratt til det bosettingsmønsteret vi har i dag. Den mest kjente teori om byutvikling og bosettingsmønster ble utformet av den tyske geografen W. Christaller på 1930-tallet. Ifølge denne teorien vil endringer i bosettingsmønsteret føre til en hegemonisk rangordning av byer og tettsteder. Denne teorien en basert på generell markeds- eller etterspørselsteori, der det sentrale argumentet hos Christaller er at i tillegg til prisen vil etterspørselen etter et gode eller en tjeneste være avhengig av reisekostnader/-tid til markedsplassen. Jo større geografisk avstand, jo lavere ville etterspørselen være. Samtidig forutsatte produksjon og omsetning av ulike goder en minimumsbefolkning – slik at omsetning av dagligvarer kunne skje i små lokalsamfunn eller nabolag, mens salg av mer eksklusive goder og tjenester forutsatte en langt større terskelbefolkning av potensielle kunder. Slike markedsforhold bidro ifølge Christaller til en hierarkisk ordning av byer og tettsteder – og til en sterkere fortetning av befolkningen.

En teori som dette bidrar et stykke på vei til å forklare den fortetning som har funnet sted i Norge i løpet av det siste århundret. Landets tettstedsutvikling har vært kjennetegnet av et spredt mønster, der man i samtlige regioner eller fylker har opplevd en befolkningsvekst i byer og tettsteder, sammen med en ikke altfor rask uttynning av landsbygda. I en viss forstand kan utviklingen av bosettingsmønsteret i Norge betegnes som en desentralisert sentralisering.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg