Sensus communis, fellessans. Begrepet har vært brukt i forskjellige betydninger gjennom filosofihistorien:

1. Hos Aristoteles er det dels en betegnelse på et felles sanseorgan som forener sanseinntrykkene fra de fem andre sansene til en enhet, dels evnen til dette felles sanseorganet.

2. I den humanistiske tradisjonen fra Cicero til Vico og videre til den engelske opplysningsfilosofien (Shaftesbury, Hutcheson, Reid) har begrepet vært et kjernebegrep som har betegnet en sosial sans som utspiller seg i et mellommenneskelige fellesskap og knytter det sammen. Etter hvert antok begrepet her mer og mer karakteren av en dagligdags common sense-forståelse av begrepet som særlig gjorde seg gjeldende i moralske spørsmål.

3. I Kants Kritik der Urteilskraft (1790) står begrepet sentralt, og knyttes her til den evnen det enkelte mennesket har til å være samstemt med andre mennesker på grunnlag av en forbegrepslig rasjonalitet. Dette innebar en markant subjektivering av begrepet.

H.-G. Gadamer har i vår tid tatt til orde for en restituering av begrepet til betydning nr. 2, og har hevdet at Kants bruk av begrepet var en uheldig avvikelse fra den tidligere humanistiske forståelsen av begrepet som knyttet an til sosialitet og tradisjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.