Selvkraft, på engelsk "self-executive" benyttes juridisk særlig om konvensjonsbestemmelser som er utformet slik at teksten som sådan er egnet til å bli umiddelbart anvendt av nasjonale myndigheter. Rettsanvendere skal være i stand til å konkretisere de plikter og rettigheter traktatene skaper. Videre forutsettes det at lovgivning ikke er nødvendig før individuelle rettigheter kan utledes av traktatteksten.  Motsatsen er ikke-selvkraftige bestemmelser. Slike kan være en rettesnor for lovgiver og forvaltning, men unnlatelse av å hensynta en ikke-selvkraftige bestemmelse får ingen direkte rettsvirkning.

Noen ganger benyttes betegnelsen "håndhevbar" (på engelsk "justiciable") om det forhold at en traktatbestemmelse kan håndheves ved domstolene. Noen entydig og klar distinksjon mellom selvkraft og håndhevbar kan neppe trekkes.

Spørsmålet om selvkraft oppstår bare for konvensjoner som gitt virkning i Norge.  De viktigste menneskerettskonvensjonene er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. For flere av de inkorporerte konvensjonene, som FN-konvensjonen om økonomiske og sosiale rettigheter og FNs Barnekonvensjon, kan det være krevende å avgjøre hvilke bestemmelser som er selvkraftige og hvilke som ikke er det. For eksempel var det i Høyesteretts plenumsdom i Rt. 2012 side 2039 dissens om barnekonvensjonen artikkel 3  var håndhevbar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.