selvinduksjon – elektrisitetslære

Selvinduksjon, det fenomenet at det oppstår en elektromotorisk spenning i en strømførende krets når strømmen varierer. Når en elektrisk ledning, evt. en spole, er strømførende og den elektriske strømmen gjennom ledningen varierer, vil også magnetfeltet omkring og inne i ledningen variere. Variasjonen fører til at det oppstår elektromagnetisk induksjon som vil fremkalle en elektromotorisk spenning i ledningen. Den induserte spenningen har ifølge Lenz' lov en slik retning at den motvirker forandringene av strømmen.

Spenningen er proporsjonal med hastigheten av strømvariasjonene (den tidsderiverte av strømmen), og avhenger av ledningens form og størrelse og av materialene som omgir ledningen. For en tettviklet spole blir den induserte spenningen proporsjonal med kvadratet av vindingstallet, og den kan økes betydelig ved å forsyne spolen med en kjerne av jern eller et annet ferromagnetisk materiale. Forholdet mellom indusert spenning og den tidsderiverte av strømmen kalles selvinduktansen. Den måles i henry (se selvinduktans). Sendes en sinusformet vekselstrøm gjennom en spole, bevirker selvinduksjon at strømmen forsinkes i forhold til den påtrykte spenning; man får en faseforskyvning mellom strøm og spenning.

I en elektrisk svingekrets som i enkel form kan bestå av bare en spole og en kondensator, vil selvinduksjonen i spolen motvirke alle endringer av strømmen, både i styrke og retning. Selvinduksjonen gir systemet treghet, og ved matematisk behandling av en slik svingekrets spiller selvinduktansen en tilsvarende rolle som massen i et mekanisk svingende system.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.