selvbinder

Selvbinderen ble vanligvis trukket av tre hester, men to sterke hester kunne også klare arbeidet. Selvbinderen hvilte på to hjul, drivhjulet og plattformhjulet. Bevegelsen til det store og brede drivhjulet ble overført til en mellomaksel ved hjelp av en kjetting. Mellomakselen drev i sin tur veivakselen som fikk knivene til å gå frem og tilbake. Ved hjelp av en kjetting drev den også elevatordukenes aksler.

Når maskinen var i drift, ble kornet ført inn mot skjærebrettet ved hjelp av en vinde. En endeløs elevator av seilduk og ribber av trevirke førte så kornet frem til binderbordet. Kornet ble så ført nedover binderbordet til en stopper i nederste kant. Her dukket da nålen med tråden opp, knytteren bandt en knute og bandet ble kastet ut.

Den første selvbinderen ble konstruert av S. D. Locke i 1873. Snart produserte alle ledende maskinfabrikker i USA selvbindere. Det gikk heller ikke lang til før den første selvbinderen ble introdusert på Bygdøy kongsgård (1885). Omkring 1900 kom det en del selvbindere til Norge, men det var først mot slutten av mellomkrigstiden og årene etter andre verdenskrig at salget av selvbindere nådde toppen. Det var likevel bare på de største gårdene man kunne gå til en så stor investering som en selvbinder var. På 1950-tallet begynte skurtreskeren å vinne innpass, og etter hvert fortrengte den selvbinderen.

• landbruksmaskiner og landbruksredskap
• jordbruk i Norge
• korn
• onner

• Langballe, M. (1919). Landbrukets redskaper og maskiner. I N. Ødegaard (red.) Landbruksboken I. Kristiania.
• Olsen, Svein Magne (2005). Hesteredskap i norsk jordbruk. Landbruksforlaget.