selsnepe

Selsnepe blir mellom 50 og 120 centimeter høy og har en tjukk rotstokk som en liten nepe. Karakteristisk for selsnepe er et denne rotstokken har en rekke hulrom og at melkesafta fra rota raskt blir gulrød når rota skjæres i. Bladene er to til tre ganger finna og har småtanna småblad. Bladene er mindre oppdelte enn mange andre skjermplanter slik som hundekjeks.

Blomsterstanden er som hos andre skjermplanter en dobbeltskjerm. Selsnepe har hvite blomster. Storsveip mangler, men småsveip er seks til åtte smale blad.

Selsnepe vokser vokser ved bekker og tjern, i Norge mest på Østlandet, men også på Sørlandet, i Ytre Hordaland, i Sogn og i Trøndelag, sjelden også i Finnmark. Selsnepe liker næringsrikt vann og finnes derfor oftere på steder i nærheten av der folk bor, enn ved f.eks. skogstjern. Planten sprer seg både med frø og med rotstokken, som kan fryse opp og bli ført til nye steder med flomvann. Verdensutbredelsen er tempererte strøk rundt Arktis.

Selsnepe er en av våre aller farligste giftplanter. Det påstås at griser og sauer skal kunne tåle den, men for andre dyr og for mennesker kan selv en mindre dose være dødelig. Forgiftningen gir kramper og magesmerter.

Det er registrert flere dødsfall av selsnepe, også i nyere tid.

• Les mer om selsnepeforgiftning.

Det norske navnet kommer av at den vokste i store mengder på, de nå for det meste oppdyrka, Selsmyrene i Gudbrandsdalen.

Navnet sprengrot har også blitt brukt på grunn av forgiftningssymptomene.

• selsnepe i Store medisinske leksikon