Fangst og jakt på sel har alltid vært en viktig del av næringsgrunnlaget i arktiske områder. Kystselfangst har blitt drevet fra gammel tid, men spiller i dag svært liten rolle. Selfangst fra fartøyer tok til på begynnelsen av 1700-tallet, men fikk ikke noe større omfang før ca. 100 år senere.

I første rekke var det selfangstskuter fra de nordlige landsdelene som dro mot Bjørnøya og Spitsbergen, og jakten gikk mest etter hvalross. Senere deltok skuter fra Sør-Norge og Nordvestlandet, som gikk til områdene rundt Jan Mayen (Vestisen). Ettersom hvalrossbestanden hadde gått kraftig tilbake, ble grønlandssel og klappmyss de viktigste artene. Også i Østisen – områdene mellom Svalbard, Novaja Zemlja og Kvitsjøen – ble det fanget sel, stort sett grønlandssel.

I perioden fra 1930-årene til 1982 har norske skuter også drevet fangst ved Newfoundland. Fra omkring 1900 er selfangst vesentlig blitt drevet av fangstfolk fra Møre og Nord-Norge, og i dag har selfangsten sine baser på Møre og i Troms.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.