Selenforbindelser, fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser som inneholder grunnstoffet selen. I slike forbindelser forholder selen seg som et typisk ikke-metall og viser stor likhet med svovel. Selenforbindelsene er meget giftige. De viktigste forbindelsene omfatter selenider med de elektropositive grunnstoffer inklusive d- og f-metallene, en rekke forbindelser med elektronegative grunnstoffer som O, F og Cl, og organometalliske selenforbindelser.

Selen(IV)oksid, SeO2, selendioksid, er et hvitt, glinsende stoff som sublimerer under avgivelse av en grønn damp ved temperaturer over 160 °C. Det anvendes som oksidasjonsmiddel ved organiske synteser, som vulkaniseringsmiddel for kautsjuk, som aktivator for fosforer, til fremstilling av spesialglass og andre selenforbindelser. Selen(IV)oksid er en sterk gift som kan tas opp gjennom huden.

Selen(IV)syre, H2SeO4, er et fast, fargeløst, hygroskopisk stoff som spaltes til selendioksid over 260 °C. En 95 % løsning av selensyre er en oljeaktig væske. Den er et kraftig oksidasjonsmiddel og oksiderer f.eks. konsentrert saltsyre til klor: H2SeO4 + 2HCl = H2SeO3 + H2O + Cl2. En blanding av konsentrert saltsyre og selensyre kan i likhet med kongevann løse gull og platina. I fortynnet vandig løsning er selensyre en sterk syre. Saltene kalles selenater.

Hydrogenselenid, H2Se, er en fargeløs, svært giftig gass med lukt mer ubehagelig enn hydrogensulfid. Den er meget skadelig for nesens og øynenes slimhinner. Grenseverdi for H2Se i arbeidsmiljø er 0,05 mg/m3 (beregnet som Se). Smeltepunkt −65,7 °C, kokepunkt −41,3 °C.

Selendisulfid, SeS2, er et rødt, amorft pulver som lukter som hvitløk. Anvendes i hårpleiemidler mot seborré og flass.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.